Annonse
04:00 - 16. januar 2004

Forskningen som dreper litteraturen

Annonse

et er med stor interesse jeg har fulgt debatten om autonomiestetikken i litteraturvitenskapen. Jeg har studert litteraturvitenskap i ett år nå (det gamle grunnfaget) i Bergen, og som fersk student har jeg reagert med undring og etter hvert blitt skeptisk til en del utsagn og framgangsmåter på forelesningene og kollokviene.

Litteraturvitenskap på lavere grad i Bergen er delt opp i fire emner. To av dem tar for seg noen av de klassiske kanoniserte verkene historisk, det første fram til 1750, og det andre fra 1750 og til i dag. De to andre har hovedvekten på teori. Det ene handler om sjangerteori, analyse og tolkning, mens det andre har litteraturteoretiske artikler på pensum. Jeg har funnet de to emnene som er delvis litteraturhistorisk orienterte mest interessante. Men selv på disse emnene er det verket (eller teksten) som er i fokus, og litteraturhistoriske perioder og øvrig historie blir så vidt nevnt på forelesninger. Det forventer foreleserne tydeligvis at studentene har lært seg på egen hånd og har som et bakteppe, for deretter å lære det vesentlige ved litteraturen.

Hvorfor dette overdrevne fokuset på teksten i seg selv? Det hele startet i Russland på begynnelsen av 1900-tallet, hvor unge, radikale studenter reagerte på forskningsmetodene på litteraturen. Den gangen var forskerne symbolistisk, historisk-biografisk orienterte, og studentene ville flytte blikket bort fra historien og over på teksten og språket. Den gangen var dette nyskapende. Nå er det ikke det lenger. Det er faktisk snart 100 år gammelt tankegods!

Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.