Annonse
04:00 - 06. juni 2003

Ytringstryggheten

“Ytringsfriheten er ikke utelukkende noe man forsvarer. Det er også noe man feirer - og tjener penger i ly av. “

Annonse

I det liberale informasjonssamfunnet er ytringsfriheten nedfelt som en av demokratiets «a priori» viktigste grunnprinsipper (så nåde den som ikke!). De fleste føler nok at de kan prise seg lykkelige over denne eksplisitte friheten til å ytre seg. For en stund siden var det nærmest en borgerplikt for alle gode nordmenn å etterlate navntrekket sitt på et opprop mot krig i Irak eller vise sin velbegrunnede avsky overfor pedofile som tillater seg å bo ustraffet i nabolag.

Det er likevel viktig å gjøre oppmerksom på at samfunnets høylydte omfavnelse av ytringsfriheten hensetter dette ukronede frihetsprinsippet i en litt udelikat situasjon.Under den totalitære liberalismen er nemlig ytringsfriheten ikke lenger noe man kjemper for. Den er noe man smykker seg med eller gjør seg nytte av. Ytringsfrihetsretorikken har blitt en ettertraktet vare på utvendighetens loppemarked og et must for værhaner med sans for friksjonsløse karrierer som politiker eller kulturbyråkrat. Denne pragmatiske umyndiggjøringen av begrepet er både pinlig og forståelig, men gjennom sin ufrivillige allianse med tabloidindustrien har ytringsfriheten havnet ytterligere nedover på skråplanet. I medielogikken blir nemlig ytringsfriheten en eksklusiv rett til å dramatisere virkeligheten etter behov, det vil si etter pengesekkens direktiver. Moralen blir plutselig et subtilt skalkeskjul for kommersielle hensikter. Dermed må ytringsfriheten gjennomgå en personlighetsforvandling og bli en del av det den er til for å bekjempe. Det ytringstrygge samfunnet rommer ikke få skjebner som kan takke ytringsfriheten for et ødelagt liv. Hva er vel noen år i kasjotten sammenliknet med offentlig ærekrenkelse, depresjoner, arbeidsuførhet og en splittet familie. Den tragiske Bjugn-saken er en av de store «høidare» i norsk presseuskikk. Sammenliknet med medienes overgrep mot presumptivt uskyldige mennesker i et lokalsamfunn ble anklagene om seksuelle overgrep i barnehaven som fluelort i den store råttenskapen. Skjebnen til Tore Tønne er bare ett eksempel i rekken, på den ukontrollerbare effekten av grumsete avsløringsstrategier.Å forsvare den destruktive pressekulturen med ytringsfrihetsargumenter har påfallende likhetstrekk med den såkalte vannprøvelogikken som ble brukt ved hekseprosessene i middelalderen. Den stakkars damen ble holdt under vannet til hun druknet. Dermed hadde hun bevist at hun likevel ikke var noen heks, og alle kunne puste lettet ut. Med en slik logikk i baklomma oppsummerer dagens pressemoral seg selv i følgende totakters reklamejingle: «Publikum har rett til å bli informert». Fritt oversatt betyr det drama, med svart-hvite usakligheter og kjendisnonsens. Resonansgrunnlaget for denne mediestilen finnes i den fundamentalistiske overbevisningen om at privatsfærens gemene dynamikk egentlig er den eneste virkelige. Naturens hakkelov skal endelig materialiseres i en altomfattende, absolutt og transparent privatoffentlighet og knuse de siste restene av en anakronistisk, småborgerlig verden av «moral».

Men retten til å ytre seg er bare betydningsfull når den utfoldes blant fiender som gjerne vil den til livs. Da lades den med potent energi, det vil si med en oppgave og en retning. Begrepet blir tappet for all kraft når det spilles ut som retorisk sjargong og innkasseres som nok et trofé i rekken av individuelle friheter og et siste stikk til nedbyggingen av en offentlig forstandighet. Den største undertrykkeren i det kapitalistiske toleransesamfunnet er nettopp friheten. Dagens lovgivere ser ikke ut til å innse at liberaliseringen av ytringsfrihetslovene og ønsket om å stryke blasfemiparagrafen, er historisk synkrone med stadig mer markedsfrihet for den sterke og stadig dårligere kår for all fellesskapstenkning. Politiker og professor Berge Furre mottok nettopp Fritt Ord’s pris for lang og tro tjeneste i den norske offentligheten. Han er utvilsomt en hederlig mann som har kunnet realisere sine ideologiske ambisjoner innenfor «systemet», det vil si den orden som rangerer samfunnsytringene etter anstendighetsprinsippet (det som passer seg). De som faller utenfor slike ordensparadigmer, vil sannsynligvis aldri motta Fritt Ords håndsrekning selv om ytringsfriheten står og faller med deres røster. Det ville rett og slett vært upassende om gateaktivist Lillevolden, «selfanger» Lindberg, hvalfanger Bastesen, kommuneplager Folkvord eller en av de tre rikskjettere, Carl I , Børre K eller Odd Nerd, plutselig ble bevilget parnassets gunst for sin utidige kritikk av det som sømmer seg. Nei, samtiden er aldri nådig mot frittalende opponenter. Klovn eller utstøtt er mer naturlige roller for ytrere som ikke vil spille systemspillet.Da er det enklere å hanskes med reinspikka mannsmot og åndsnærværelse iregnet. Det er ikke lenge siden at Fritt Ords Honnør tilfalt en ung kvinnelig journalist som rapporterte fra fronten i Afghanistan. Reporteren var rørende søt og sympatisk i godstolen hos Skavlan og var allerede på nippet til en skikkelig opptur i kjendiskarusellen sånn som Ousland og Kagge og andre smilende ekstremsportere (hei, der var hun jo som programleder for den årlige søndagsinnsamlingen, og med egen bok, velskrevet bestseller til og med, og snakke for seg kan hun virkelig. Jo, hun er en vinner! Ikke minst irammede Bagdad der en stor del av reporterkorpset som turte å bli i byen, var jenter. Det blir vel litt Annie get your gun over det, melder New York Post – Anything he can do I can do better.) Men journalistisk heder er absolutt velfortjent, og Peer Gynt er påpasselig til stede med nasjonal åtgaum.

Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.