Annonse
04:00 - 04. juli 2003

Den siste mannen i Europa

“George Orwells romaner Kamerat Napoleon (Animal Farm) og 1984 er klassikere - “

Annonse

Svinebanden til kamerat Napoleon var det stalinistiske kommunistpartiet, staten Oseania prototypen på en høyteknologisk skrekk-kommunisme og George Orwell en forfatter for klassesettene i ungdomsskolen i et halvt århundre. På grunn av hans forbilledlig klare engelsk – og som våpen i Den kalde krigen. «Men jeg må fortelle Dem,» skrev han til en av sine lesere, «jeg tror at disse tingene alt i alt er på fremmarsj». Makten til «angloamerikanske millionærer» eller en «100 prosents amerikanisme» er «så totalitær» som man kan forestille seg. I årenes løp har Orwell skjerpet blikket vårt for «disse tingene», for hjernevasking, tortur og sluttede rekker. Men også for disse fenomenenes liberaldemokratiske ekvivalenter: fabrikkerte løgner som fører til krig, erklæringen av nasjonale bededager, skjult sensur og myndigheter som overvåker e-posten vår.Av Orwell har vi lært å dechiffrere de årvisse tilleggene til «nytalen», for eksempel «rettferdighet uten grenser» eller «reform». Den som fortsatt er velsignet med hukommelse, kan gjennomskue alt dette. Men det forsterker bare følelsen av avmakt. Vi har vent oss til «disse tingene». Også til de nye formene for Big Brother, den allestedsnærværende Storebror som Orwell så omrisset av i horisonten. Allerede mens han arbeidet med 1984, polemiserte han mot «fremtidens fornøyelsessentra», disse fritidskonglomeratene med svømmebasseng, McDonald’s, bowling, konsertsal og fremfor alt musikk, musikk, musikk, som tyter ut av alle sprekker. Dette medvirker til «å svekke bevisstheten vår, dempe nysgjerrigheten og helt generelt til å rykke oss nærmere dyrene».Hvor sivilisert den vesteuropeiske velstandsborgeren enn måtte oppleve sitt komfortable hjørne av Jorden – verden i sin helhet ser ikke så mye annerledes ut enn Orwells perfide velferdsdiktatur i 1984. Oseania i dag, det er turboføydalismen, et grenseløst rike av multinasjonale konserner, finansmarkeder, medier og US Marines. I verdensmarkedets borger bor kapitalens kjernearbeidere med alle sine privilegier, rundt dem en sone av leverandører som må leve med redusert lønn og sikkerhet. Og enda lenger ut, de plyndrede søndre regioner, megametropolenes slumkvarterer og sweatshops, der hæren av proler vegeterer i mørket.Eric Arthur Blair ble født den 25. juni 1903 i Motihari i India, som sønn av en skatteinnkrever. Ett år senere flyttet moren sammen med ham selv og søsteren hans tilbake til England, der familien kjøpte et hus i Henley-on-Thames. Han var et barn av den fillefornemme lavere overklassen, som ikke ble holdt sammen av stort annet enn smuldrende verdier: ære, ekteskap, anstendig engelsk, soldatdyder og nedlatenhet overfor de lavere klasser. I 1948, på sykehuset to år før sin død, skrev George Orwell et dikt om rørleggerbarna, lekekameratene hans i barndommen: «Hvor lenge var jeg i dette paradiset, / ikke en vår engang, / det var, tror jeg, fortsatt mai / da jeg gjorde den dødelige tingen. // Jeg møtte barna på gaten / og jeg sa det, ja, jeg sa det. / Jeg får ikke lov til å leke med dere mer, / moren min sier: Dere er vanlige. // Selv er jeg like så uvanlig / som noen andre i dette land / solid som Gibraltars klippe / det er Oxford-engelsk jeg kan. // Men siden den dagen har jeg aldri elsket, / bare slike som ikke elsket meg.»«Den dødelige tingen» – på morens kommando å si til rørleggerdatteren at hun var «vanlig», simpel – seksåringens trippelsvik mot vennene sine, lysten og sin egen vilje, gjorde fortsatt vondt. Minnet om innlemmelsen i klassesamfunnet, om den fysiske atskillelsen av de høye fra de lave, om de voksnes frykt og avsky for sine ansatte («They smell» – «de lukter»), om undertrykkelsen av all villskap og kroppskontakt – dette er et gjennomgangstema i Orwells liv. Det sviket som gjentas gang etter gang etter gang er næringen som alle slags maktapparater og hierarkier fôrer seg selv med. Makten lever av de avmektiges svik mot hverandre, av mordet på følelser og samvittighet. Denne lærdommen gjenfinnes i det svarte hjertet av 1984. Først når han forråder sin dypeste følelse, kjærligheten til Julia, blir Winston Smith, romanens hovedperson, til makthavernes Victory Gin-drikkende redskap. Bare fordi verdens Winston-er forråder Julia-ene og Julia-ene Winston-ene, kan Storebrødrene leve, og fordi alle vet at de andre er svikere, vokser mistroen og ensomheten. Frykten for tortur er totalitarismens ytterlighet. Men sviket har også sin demokratiske normaltilstand: Redselen for å falle ut av samfunnets nett atskiller menneskene. Rotteracet gjør oss ufølsomme overfor hverandre.Orwell skrev mot slutten av livet sitt at han hadde «banket slavesjelen ut av seg bit for bit». Fotografier fra tiden ved privatskolen St. Cyprian’s i Sussex (som forberedelse til Eton – et stipend hadde åpnet dørene for ham) viser en bløt, rundkinnet gutt; en gutt som ofte gråt, vætte sengen, skrev dikt i hemmelighet. «Jeg tvilte ikke på de herskende reglene,» erindret han senere. «Hvordan kunne de rike, de sterke, de elegante, de flotte, de mektige ha urett? Jeg gjorde aldri intellektuelt opprør, bare emosjonelt.» Internateleven Eric Blair dukker under for å verne om «et ubedervelig Selv innerst i hjertet sitt». Og dette Selvet vet: Uansett hva han i det ytre blir tvunget til å gjøre – den «eneste ekte følelsen» han har overfor dette samfunnsmaskineriet, er «hat».Tiden ved Eton leser, drømmer og elsker han bort. Avgangskarakterene holder bare til en karriere som politiembetsmann i Burma. Der, i Mandalay og senere i Irawadi-deltaet rundt Rangoon, observerer 20-åringen hvordan imperiets rikdommer blir banket, skutt og presset ut av de innfødte. Han følger nøye med, også når han kommanderer eksekusjonspelotonger. I 1927, når han etter fem år er på sin første hjemmepermisjon, søker han avskjed. «Ansiktene forfulgte meg», skrev han; ansiktene til dem som han hadde slått, nedverdiget, ikke brydd seg om. «Jeg hadde fryktelig dårlig samvittighet.»Og han bestemmer seg for å hoppe av. Han kjøper seg brukte klær, bor i arbeiderstrøkene i London og Paris, drar på loffen gjennom Sør-England. Han livnærer seg ved humlehøsting, som sesongarbeider, kelner og hjelpelærer, legger bak seg den avstanden som hadde skilt ham fra rørleggerbarna, og skriver sin første profesjonelle artikkel, om sensuren i England, for Henri Barbusse i Le monde i 1928. Eric Arthur Blair forvandler seg til George Orwell, også i det ytre: en mager mann, 190 centimeter høy, som kommer seg gjennom livet med ett par bukser og to loslitte jakker. En som sjelden sover mer enn fem timer, fordi han tross de sju romanene, de to reportasjebøkene, de 700 essayene og artiklene han skriver i løpet av 20 år, aldri blir kvitt følelsen av «at han sløser bort for mye tid».Han beundrer sin tids store forfattere, Lawrence, Eliot, Pound, Henry Miller – men hva er formålet med skrivingen deres? «Øynene våre rettes mot Roma, mot Bysants, mot Montparnasse, mot Mexico, mot etruskerne, mot det ubevisste og mot solar plexus – mot alt, unntatt de stedene der det virkelig skjer noe.» Og de yngre, som kaster seg i armene på den nye religionen, kommunismen: Spender, Auden, Isherwood? «Speiderstemning med bare knær og allsang.»I 1933 kommer hans første bok ut hos Victor Gollancz: Down and out in Paris and London, en rapport i reportasjeform fra vandringsårene hans. Det blir Orwells ambisjon å gjøre den politiske journalismen til en kunst. «Utgangspunktet mitt er en følelse for partiskhet, en sans for urettferdighet. […] Det primære for meg er å bli hørt. Men jeg kunne ikke ha skrevet hverken en bok eller en artikkel hvis det ikke også var en kunstnerisk opplevelse. […] Det handler om å la mine innerste, personlige sympatier og antipatier smelte sammen med et arbeid som i alt vesentlig er rettet inn mot det offentlige, mot allmenne, ikke private spørsmål som vår tidsalder tvinger hver og en av oss til å stille.»Vaskedamenes vidunderlige sang i korridorene på BBC. Å gi opp, mener Orwell, å bli pasifist eller å melde seg ut, er bare legitimt når det ikke teller hvem som vinner. Men så lenge det gjør en forskjell, har man plikt til å kjempe. Han føler i hvert fall denne plikten, forklarer han en hoderystende Henry Miller, som på et hotell i Paris brøler ham opp i ansiktet at sivilisasjonen uansett går i hundene – og legger en genser om skuldrene på ham fordi det er så fordømt kaldt i Katalonia på denne tiden av året. Orwell vil ikke bare skrive om den spanske borgerkrigen, det står for ham som «uanstendig». I desember 1936 reiser han til Barcelona for å kjempe som soldat. Ikke i de kommunistiske kjendisbrigadene, men sammen med de mest elendige republikanerne: anarkistene. Og rapporten hans fra Barcelona gjør det klart hva republikk betyr for ham: «Menneskelige vesener forsøkte å te seg som menneskelige vesener og ikke som tannhjul i det kapitalistiske maskineriet. Kelnere og butikkansatte så alle rett inn i øynene og behandlet dem som likeverdige. Underdanige, ja også formelle talevendinger var forbigående ute av bruk.» I mai 1937 treffer en kule ham i halsen; han overlever og berger seg senere via Frankrike over til England igjen sammen med sin kone Eileen.«Følelsesmessig definitivt på venstresiden», kalte han seg selv, «en Tory-anarkist». Før innsatsen i Spania hadde han på oppdrag fra Victor Gollancz reist opp til de arbeidsløse gruvearbeiderne i Nord-England. Resultatet ble hans kanskje sterkeste bok, The Road to Wigan Pier, en statistisk underbygd reportasje, og samtidig et politisk essay og en moralsk kritikk av middelklassens levevis. Det er beskjemmende «for slike som oss», konkluderer han, å se «hvordan de stakkars djevlene jobber under jorden for å sørge for at De og jeg og redaktøren for Times Literary Supplement og skjønnåndene og kamerat X, forfatter av Marxisme for mindreårige har det litt varmt». På toget på vei tilbake til London observerte Orwell en tidlig aldrende, ung kvinne som satt på knærne på de kalde steinene i hagen bak et slumhus og vasket et avløpsrør. «Hun så opp da toget fôr forbi, og jeg merket brått at vi tar feil når vi sier at det ikke er det samme for dem som det ville vært for oss. Hun visste nøyaktig hva som skjedde med henne.»Sosialisme; for Orwell er det fremfor alt verdighet. Og politisk svik er sviket mot den instinktive sansen for likhet. I gruvearbeidernes familier fant Orwell det som han senere legger i munnen på Winston Smith i 1984: «Hvis det finnes håp, så ligger det hos prolene.» Ikke på grunn av en eller annen revolusjonær kraft hos proletariatet. Orwell setter snarere pris på likefremheten, familielojaliteten, den instinktive solidariteten, kroppsligheten, avslappetheten til dem som ikke ønsker å (ikke kan) klatre på karrierestigen, som lever (må leve) på utsiden av hierarki og dyre statussymboler. Senere, i førtiårene, da han omgitt av funksjonærer og intellektuelle på statslønn arbeider i BBCs krigspropagandaavdeling, noterer han i dagboken sin: «Den eneste stunden man hører noen synge i radiohuset, er tidlig om morgenen, mellom seks og åtte. Da er vaskedamene der. De synger vidunderlig mens de feier korridorene.»Det er bitre år: Tuberkulosen begynner å plage ham, i juni 1944 blir hant ut av huset sitt i London, ni måneder senere dør hans kone etter en operasjon. Så, i august 1945, utkommer fortellingen Kamerat Napoleon, hans oppgjør med stalinismen. Fire år senere kommer 1984, læreboken om det totale svik.«Socialism as I understand it», pleide han å si – «sosialismen slik jeg forstår den». Det førte til at han alltid stod på tvers; i forhold til kommunistpartiets ledere, sosialdemokratene som var korrumpert av «ansvarlighet», pasifistene som ikke så noen politisk mening i kampen for de plutokratiske demokratiene, de naive sosialistene i Londons salonger, estetene som ville gi arbeiderklassen et «kulturelt løft», og alle de «lumre, små ortodoksiene» blant kvekere, sandalgjengere, verdensreddere, trotskister og yogidisipler. Hans sosialisme var anarkistisk og beskjeden: «[Men] under det kapitalistiske systemet må, for at man i England skal kunne leve relativt komfortabelt, hundre millioner indere vegetere på eksistensminimum – en fæl tilstand, men man aksepterer den hver gang man stiger inn i en drosje eller spiser en skål med jordbær og fløte. Alternativet består i at vi alle arbeider hardt og i hovedsak lever av sild og poteter. Det er det aller siste enhver venstreorientert person vil.»Et halvt århundre etter 1984 har kapitalismen erstattet likhet med konsum i de rike landene, men nå som før betaler den fattige delen av verden prisen. «I et tvilstilfelle», sier en forhenværende venstrerealist som Peter Glotz i dag, «vil elitene mure seg inne, ansette flere livvakter og militarisere politiet. Middelklassen har en eventyrlig vilje til å forsvare det de har, innbitt og med radikale midler.»Amerika vil med Englands hjelp sabotere Europas enhet. Forholdene taler mot sosialismen, skriver Orwell i 1947. «Hvis jeg var en bookmaker, ville jeg vedde på at sivilisasjonen går til grunne i løpet av de neste par hundre årene.» Og likevel satser han i motstand mot «de amerikanske millionærenes» makt på et forent, sosialistisk Europa som kan forsvare sin politiske kultur, sin vei mot en egalitær velferdsstat som underlegger produksjonen en demokratisk styring. Vanskelighetene er enorme, mener han: Det kapitalistiske USA vil, med hjelp fra sitt «protektorat» Storbritannia, sabotere samlingen av kontinentet. Men fremfor alt, fortsetter han, må Europa slutte å utbytte resten av verden. Det må utvikle Afrika og Midtøsten til demokratier «på nøyaktig samme nivå som de europeiske folkene». For å oppnå dette kreves en «kolossal åndelig nyorientering» – ikke så mye blant folket, som i det minste er «passivt forberedt på det», som blant elitene, som mangler forestillingsevne til å se hva som må gjøres, og kraften «til å forlange de nødvendige ofrene av seg selv og sine tilhengere». Men: «Hvis noen skal klare det, må det være Europa.» Oversatt til dagens forhold betyr vel dette noe slikt: Vil vi middelklassefolk betale 400 kroner for en wienerschnitzel, slik at kokken kan sende barnet sitt på universitetet, og 200 kroner timen til vaskedamen, slik at også bulgarerne og serberne innfører tariffavtaler?Men det finnes enda et hinder for sosialismen, slik Orwell forstod den. Det er tankegangen til fremskrittsfantastene, som oppfatter produktiviteten som det eneste saliggjørende. «Fordi blikket deres var festet på de økonomiske kjensgjerningene, så antok de at mennesket ikke har en sjel, og eksplisitt eller implisitt har de skapt en utopi som er rent materialistisk.» De gjengse formene for sosialisme og kapitalisme har til felles det Orwell kaller «den billige oppfatningen av ‘fremskritt’». «Maskinsivilisasjonen» med sine storkonserner, storbyråkratier, store teknologiske systemer, der det «ikke vil finnes noen uorden, ingen løse tråder, ingen villmark, ingen ville dyr, ikke noe ugress, ingen sykdom, ingen smerte», bare «mer hygiene, mer effektivitet, flere maskiner» – helt til man har realisert «de små, fete menns paradis». Når politisk likhet bare blir oppfattet som materiell velstand, blir resultatet «degenerasjon». Orwells spott rammer bord som ikke lenger blir solid bygd, og glattpolerte epler fra New Zealand som smaker som sagflis. Hans ønske er en naturlig verden etter menneskelige mål. «For mennesket forblir bare menneskelig når det bevarer det enkle i livet sitt.»Den tyske forfatteren Arthur Koestler nevnte hans «nådeløse integritet», andre venner oppdaget noe «Johannes døperen-aktig» ved ham, «noe meget uskyldig og fryktelig enkelt». Orwell så ingen grunn til å kaste gamle vaner han betraktet som riktige på fremskrittets skraphaug: enkle gleder, sunn hardhet. Han var en asket, han snekret sine egne møbler, stelte i hagen sin og åpnet en landhandel for bøndene i den landsbyen hvor han bodde i 1936. En ateist som gledet seg over svekkelsen av en religion som gjorde elendigheten på Jorden lettere å bære ved å henvise til likheten i Himmelen. Men uten «noe slikt som religion», hevdet han, klarer vi oss ikke. «Når døden setter strek for alt, blir det mye vanskeligere å tro at man kan ha rett selv om man lider nederlag. Statsmenn, nasjoner, teorier, handlinger vil da nesten tvangsmessig bli vurdert ut fra deres materielle suksess.»Noe slikt som religion: Med det mente Orwell en anelse om at «mennesket ikke er et individ», men føler eksistensen «av en organisme som er større enn [det] selv og strekker seg over både fortid og fremtid […] Enda litt mer bevissthet om dette – og lojalitetssansen vil kunne overføres til menneskeheten selv. Noe som ikke er en ren abstraksjon.» Derimot læren om en jordisk religion («Vi må lære å være brødre, også uten en felles far») som forlanger noe av tilhengerne sine. For menneskets vesen består i at man til syvende og sist er forberedt på å tape, på å bli slått og revet i stykker av livet. Det er den uomgjengelige prisen for å beholde sin kjærlighet til de andre.En av romanheltene hans spør undrende: «Hvorfor lar de noe slikt skje med seg?» da han ser hvordan ekspeditrisene i varehuset blir refset av en butikkassistent. For Orwell er det et slags «åndelig selvmord». Ikke å begå dette selvmordet, ikke å forråde de enkle sannheter og seg selv, «å banke slaven ut av seg», det forblir det siste og sterkeste våpenet i den permanente kampen for den daglige republikken. «Ikke ved å få gehør, men ved å leve uskadd videre førte man menneskehetens arv videre», skriver Winston Smith i dagboken sin. Og Orwells siste tilføyelse i sin egen dagbok lyder: «Idet han fyller femti, har enhver det ansiktet han fortjener.»Han var ikke mer enn 46 da han døde av tuberkulose den 21. januar 1950 i London. Og han hadde lenge vaklet mellom to alternative titler på den siste romanen sin: 1984 eller Den siste mannen i Europa.Forfatteren er sosiolog og skribent©Die Zeit/Morgenbladet

Oversatt av Eivind Lilleskjæret

ALLEREDE ABONNENT?
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

«Myndighetene må legge til rette for at utenlandske studenter kan forfølge karrieremuligheter i Norge.»