Annonse
04:00 - 19. desember 2003

Goldbergvariasjoner

Annonse

Om ikke lenge er tiden inne for å sette på Juleoratoriet og la seg mer eller mindre programmatisk fylle av sakrale Bach, til duften av ovnsstekt skogsgrisribbe eller tilsvarende rituell mat. Men ennå er det noen få øyeblikk igjen til årets metaforisk sett mest kompakte dager, tidspunktet da alt skal skje. Til akkompagnement av en virtuos Chambolle Musigny «Les Cras» 1999, benytter jeg derfor et velkomment tomrom i denne hektiske førjulstid til å lytte til András Schiffs innspilling av «Goldbergvariasjonene». Det er musikk som kan samle både kropp og sjel.

Schiffs fabelaktige nye ECM-plate får meg til å tenke på en annen virtuos, Pierre Gagnaire. De har omtrent det samme håndlaget. Begge har denne litt ledige hånden, med anslag som uten overdreven kraftbruk samtidig er perfeksjonistisk og likevel så fysisk tilstedeværende at det virker litt synkopert, eller hvordan jeg nå enn skal karakterisere denne teknikken som virker som om den bærer i seg en slags immanent motstand, en differens i tilberedningen av selv den enkleste råvare. De minner meg begge om salige Cortot, eller for den saks skyld Escoffier, og om det Barthes kalte stemmens egenklang eller «kornethet», dens grain de la voix. Gagnaires teknikk er legendarisk, og hans store repertoar og oppfinnsomme ekvilibristikk er det få som matcher. Han vet noe om grain, om hvordan et materiale fremført på rett vis bevarer sin egenart og samtidig tilføres det særegne sosiale lag av foredling. I tillegg behersker han overraskelsesmomentet i variasjonenes kunst. Vil man ha mer klassisk virtuositet er nok en utøver som Pacaud vel så interessant, eller for den saks skyld Hellstrøm, Andsnes eller Austbø (og andre alternativer er Brendel, Pollini eller Senderens, for ikke å glemme Troisgros, Zimerman, Chapel og Ducasse. Eller portugisiske Pires). Noe for enhver smak, så å si.

«Goldbergvariasjonene» fra 1741 er naturligvis enormt effektfulle nå i vintermørket, nesten for mye av det gode om peisilden får blafre i takt med klaverløpene. Ilden virker nesten glassaktig, dressert, kynisk, og vinen nærmest oppspilt. Den lille arien med 30 variasjoner som Bach ifølge myten komponerte til cembalisten Johann Gottlieb Goldberg, slik at han kveld etter kveld kunne lindre den syke grev Keyserlincks smerter med sitt spill, fungerer imidlertid som en disiplinerende faktor på kjøkkenet. Blant utgavene jeg har er antagelig versjonen til Glenn Gould – den aller saligste blant den iboende motstands mestere – den jeg hører på oftest, særlig når jeg lager Veau à l’ancienne. Jeg tenker naturligvis på den siste innspillingen, og på den første variasjonen, satsen med danserytmen i de komplementære daktylene og anapestene, som svinger lik en annen perfekt pesto, basert på like mengder basilikum og bladpersille, med olje fra Fontodi og pinjenøtter fra Cinque Terre. Dimitry Sitkovetskys transkripsjon av «Goldbergvariasjonene» for orkester bruker jeg under tilberedelsen av engelsk roastbeef med yorkshirepudding og sjy, mens jeg til mer presisjonsarbeid med grønnsaker, frukt og røtter foretrekker en goldberg iført cembalo, noe som nedfeller en helt annen orden i omgivelsene og skjerper håndlaget litt ekstra. Pierre Hantaïs suverene innspilling på Opus 111 fra 1993, for eksempel, har en frasering så subtil at kokkefingrene drives til å svinge den nest minste masahiroen den ekstra takten raskere en korrekt tilskåret minestrone krever.

Lese mer?

ALLEREDE ABONNENT?
ABONNEMENT
Fra kr 39,-
per uke ved kjøp
av 12 mnd abonnement
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.