Annonse
04:00 - 19. desember 2003

Etydens mysterium

Annonse

Alle som har spilt et instrument, har et nervøst forhold til etyder. Etyden er en øvelse, et kort stykke som tar for seg et spesielt problem, en bestemt teknisk utfordring. Øver du inn en etyde godt, hanskes du med problemet og står bedre rustet når du støter på det i den virkelige kunstmusikken. Etyden er nemlig ikke virkelig musikk, i utgangspunktet. Den peker bort fra seg selv, mot andre og bedre stykker. Og den peker på et vis tilbake: Etyden er et hjelpemiddel til å spille den andre musikken som allerede er der. Fremdeles husker jeg smertene i venstrehånden fra mine daglige Schradiek-etyder den gangen jeg spilte fiolin; de verste av dem utvidet ubarmhjertig spennet mellom ring- og lillefingeren. Men jeg husker også den senere lykken ved å spille konserter der vanskelige partier nå så å si spilte seg selv. Slik er etyden et løfte om gleden ved den større musikken som ligger og venter på deg.

Etyden er et produkt av romantikken: Den er et redskap for det individ som skal danne seg selv som musiker hjemme og alene. Allerede tidlig på 1800-tallet ble det skrevet et utall etydesamlinger, rettet inn mot klaverborgerskapets raskt voksende marked: Reicha, Clementi, Czerny, Moscheles. Men så: Chopin. Han skrev 24, fordelt på to Opus, 10 og 25. Fremdeles er etydene stykker som konsentrerer seg om definerte problemer og som har en tydelig hensikt – som vekslingen mellom flytende legato og skarpt oppdelt staccato i Op. 25 nr. 9, i den kronglete tonearten Gess-dur, eller de veldige, harpeaktige løpene i den aller siste. Den musikalske kvaliteten er nå overveldende og overskyggende. Slik blir Chopins etyder en studie i overlegenhet: Her det ikke lenger øvelsene som gjør mester, men omvendt. Slik klinger det i hvert fall av Murray Perahias ennå ganske ferske innspilling.

Slik oppsto konsertetyden som sjanger. Samtidig har den bevart sin tette referanse til noe annet: til det som skal læres, til det som skal spilles ved en annen og senere anledning. Selv Ligetis etyder, spilt så strålende av Pierre-Laurent Aimard, leker kokett med sitt preg av å være lærebok i et nå ukjent fag. Men aller sterkest er denne etydens mystikk hos Debussy, som skrev sine tolv, fordelt på to hefter, i 1915.

Lese mer?

ALLEREDE ABONNENT?
ABONNEMENT
Fra kr 39,-
per uke ved kjøp
av 12 mnd abonnement
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.