Annonse
04:00 - 03. oktober 2003

Postsovjetisk og slapstickpreget

“Regissør Frank Castorfs tolkning av romanen Idioten gjør det vanskelig å skjelne dybde og overflate. Intellektualisme og trivialitet er like viktige bestanddeler. “

Annonse

Frank Castorf – sjef for Berlins teater Volksbühne, og Tysklands kanskje viktigste regissør det siste tiåret – er med egne ord mer opptatt av ideologi enn kunst. Siden 1999 har han iscenesatt den russiske forfatteren Fjodor Dostojevskijs Dämonen (De besatte), Erniedrigte und beleidigte (De fornedrete og krenkete) og senest Der Idiot (Idioten). Der fyrst Mysjkin bekler hovedrollen som epileptisk «idiot». Ny by. Scenograf Bert Neumann har for anledningen bygget en hel by rundt Volksbühnes hovedscene; «Neustadt», med en storkiosk, puber, bingo og frisørsalong, samt flere boligblokker. Det hele er goldt som en av drabantbyene i Øst-Berlin. I første scene skal den fatale skjønnheten Nastasja Filipovna, ikke (som i romanen) introduseres gjennom en mystisk medaljong, men via et nakenbilde som henger på Las Vegas-puben. «My Pussy’s burning, burning, help me! Help!», lyder det ikke lenge etterpå på lydsporet, mens Neumanns scenebilde dreier om. Noen illustrert klassiker gir ikke Frank Castorf teaterpublikum denne gangen heller.

I likhet med soundtracket (amerikanske poplåter), distanserer både scenearrangementene og Neumanns scenografi oss fra St. Petersburg på Dostojevskijs tid, til fordel for noe som kan være et nyrikt, «postsovjetisk» Russland. Ragozhin gir inntrykk av å være mafioso, mens Burdovskij, som i romanen uventet dukker opp og gjør krav på en større del av Mysjkins formue, nå er en «kanadisk fetter» som snakker amerikansk.

Neumanns «Neustadt» kommer først virkelig til sin rett ved hjelp av forestillingens raffinerte bruk av video. Man kan som publikummer velge mellom å følge situasjonene på de små TV-skjermene mellom benkeradene, på storskjerm eller se på skuespillerne. Eller la blikket vandre og betrakte hendelsene gjennom et slags dobbeltperspektiv. Men da skuespillerne for en stor del befinner seg inni leilighetene bak nedtrukne gardiner, er det ikke alltid like lett. Videoene fallbyr ofte bare utsnitt og fragmenter, mens vi så godt som aldri ser opptrinnene og situasjonene slik de virkelig «finner sted». At skuespillerne gir inntrykk av å spille like engasjert også når de ikke befinner seg i bildet (eller sees gjennom vinduet), skaper en verfremdung, underliggjøring.Kaos og mangfold. Frank Castorf har sagt at Dostojevskijs romaner tilbyr et kaos og mangfold som i større samsvarer med dagens komplekse politiske virkelighet, enn han ellers finner i skuespill og drama. Følelsen av kaos og tilfeldigheter i romanen, forsterkes av Frank Castorfs bruk av video, og av de mange konfrontasjonene mellom en virkelighet som fremstår like triviell som fremstillingsformene abstraherer og intellektualiserer den.

Lese mer?

ALLEREDE ABONNENT?
ABONNEMENT
Fra kr 39,-
per uke ved kjøp
av 12 mnd abonnement
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.