Annonse
04:00 - 10. oktober 2003

På sporet av Willy Brandt

“Et tiår etter sin død nyter Willy Brandt en enorm og økende popularitet. Er det gjenforente Tyskland i ferd med å få sin evige kansler? “

Annonse

I Berlin blandes trangen mot en lykkelig fremtid med et snev av nostalgi for den vanskelige fortiden. Kansleren som ble tvunget til å gå av i 1974 er blitt en del av denne tidsånden. Han er blitt den skalaen som tyske politikere uunngåelig måles opp mot: Er han (eller hun) en Willy Brandt?

Jeg satt og ventet på mannen fra Willy Brandt-huset som skulle forklare meg bakgrunnen for den enorme popularitet Brandt nyter i dagens Tyskland. For å korte tiden leste jeg i Peter Merseburgers biografi som nylig kom ut på dansk: «Willy Brandt var en mand med mange stationer og anskuelser: venstresocialist og revolutionær, koldkriger og frontbyskommandant samt kansler for østpolitikken og for forsoning.» Ja vel. Men hvorfor velger det gjenforente Tyskland seg Willy Brandt foran markante ledere som Konrad Adenauer og Helmut Kohl?«Fryktelig kjekk». En tysk venninne mente svaret er at «Brandt er den beste kansleren vi har hatt. Han var kjederøyker, hans første kone var norsk – og så,» la hun til, «og så var han fryktelig kjekk. Holder ikke det?» Jo da, Brandts barske utseende er nok en faktor. Men hvis det var det hele, ville vi kunne vente en Jagland-kult i Norge om noen år. La oss være enige om at det nok aldri vil skje.

Jeg hadde alt kommet et stykke ut i biografien da en pinlig berørt sekretær kom frem og fortalte at min guide simpelthen ikke var å oppdrive. «Men,» lyste han opp, «du som kommer fra Norge vet nok mer om Willy Brandt enn de fleste tyskere?» Et lønnlig håp.

ALLEREDE ABONNENT?
Begrenset sommertilbud
Inntil 50 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

Enige er vi også om at skal du bli god til å skrive, må du ikke bare skrive selv, men du må også lese mye.
Samtidig ser vi grunn til å besvare en sentral påstand som ligger til grunn for at han konkluderer med at dette er «en umulig bok».