Annonse
04:00 - 15. august 2003

Fra ungdommen

Der sitter Bernt Hagtvet, flankert av Sigurd Allern og Elisabeth Eide. Men hva med all denne ungdommen som har kommer for å høre? Hva tenker de om denne debatten med røtter i tiden før de ble født?

Aldersgrense: Mikkel Astrup (t.v.) og Hans Petter Sjøli (t.h.) diskuterer den nye, men gamle debatten. Bernt Hagtvet observerer i bakgrunnen. Foto: Ellen Lorenzen
Annonse

Gjennomsnittsalderen kan neppe være høyere enn tretti. Det er mer overraskende enn antallet professorer og andre skikkelser som for et kvart århundre siden utgjorde ulike fraksjoner på den evinnelige «venstresida». Visst gjør de som TV-kameraene; værer temperaturen og nyter det historiske sus over begivenheten, men de fleste på Politisk Bar på Café Gabler i Oslo har faktisk et annet ansiktsuttrykk enn det man har på sirkus.

Så står vi der i oppstemt alvor, lår mot lår, hodet på en stake, svettende i egne tanker mens sommerens AKP-debatt utfolder seg foran ørene på oss. Den og den er der, og den, i skadefryd og gammen. Tankene deres har vi fått. Men all denne ungdommen, all denne fremtid, som Bernt Hagtvet sier han henvender seg til – hva tenker den? Om hans innbitte «Det kan skje igjen!»

– Når folk reflekterer over sin egen fortid så er det interessant. Mange romaner handler om det. Det er det som gjør meg fascinert av temaet AKP – det handler ikke om hvorvidt de drev skytetrening eller ei, men det gir anledning til å tenke over valg man gjør, ja, hvordan man vil leve livet.

Slik tenker Hans Petter Sjøli, han er historiker av utdannelse og arbeider som journalist.

 

Repetisjon. – Men da jeg leste Hagtvets kronikker tenkte jeg at dette blir repetisjon nummer 20. Jeg ble så forbannet at jeg mente vi må sette aldersgrense førti år for denne debatten.

Sjølis eget bidrag har vært et innlegg i Dagbladet hvor han etterlyste en kjølig, vitenskapelig historisk fremstilling av AKP.

– Ja, da kan vi få lagt ballen død en stund og begynne å snakke politikk igjen.

Trolig vil Sjøli selv gjerne bidra til forskningsprosjektet. Han leverte sin hovedoppgave i historie i vinter Fra raddis til kader, om ml-erne og det antiautoritære opprøret.

– Jeg har en onkel som var veldig aktiv i AKP, og syntes han var en utrolig spennende fyr. Jeg ville vite mer om hva de drev på med. Men at jeg valgte å fordype meg i AKP var også et utslag av at studentene var så apatiske da jeg begynte å studere. Jeg savnet en politisering av studentmiljøet. Jeg lurte på hvorfor det var så annerledes på syttitallet.

Sjøli ville opprinnelig innføre 40-årsgrense, både i debatten og i det eventuelle historieprosjektet. Men han modererer seg:

– Til min overraskelse kom debatten på et fornuftig spor, takket være Elisabeth Eide, som skrev en nydelig kronikk i Dagbladet. Eide gjør det interessante, nemlig å reflektere over egen fortid. Nå skal det sies at hun ikke er den eneste. Romanen Aske av Toril Brekke er et godt eksempel på hvordan det også kan gjøres.

 

Nytenkning. Bak Sjøli står Mikkel Astrup, litteraturstudent, og tenker i andre baner.

– Jeg stiller meg spørsmål om debattantene er bevisst hvordan de fungerer i en senkapitalistisk virkelighet.

Astrup har gjort debattposisjoner til sitt studieobjekt. Han mener å merke at folk i de miljøer hvor han ferdes, har reagert på debatten mellom Hagtvet og AKP med et sterkt ønske om nytenkning. Dette er politisk aktive unge folk som jobber innenfor etablerte størrelser som Arbeiderpartiet og Høyre, forteller han. Så er da også broren Nikolai – som også er tilstede – formann i Oslo Unge Høyre, og han selv del av miljøet som har revitalisert det konservative studenttidsskriftet Minerva.

– Hva slags nytenkning kan denne runden med AKP-debatt stimulere til?

– Blant annet gjelder det ønsket om noe annet enn tabloide posisjonsdebatter innenfor rammen av en salgslogikk.

– Mener du at denne debatten er en sånn posisjonsdebatt?

– Det som skjer her er resultat av hvordan kommersielle medier fungerer: Man må innta sterke posisjoner som kan blåses opp til tabloide figurer, og så kan man la en arkaisk tvekamp utspille seg mellom partene. Det synes jeg debattdeltakerne går altfor mye med på. Det man sier får ikke noen konsekvens. Det blir absorbert inn i kommersielle mekanismer: Bernt Hagtvet, blir et slags konservativt produkt, selv om han nok ikke ønsker det, men altså et produkt som selger. Det samme kan sies om Sigurd Allern. Han blir viktigere enn hva som faktisk blir sagt.

 

Strukturen. Skjer det noe her inne? Skjer det noe utover at vi får avisdebatten live? Flere talere, og debattstyrer Helge Høibraaten, inviterer Hagtvet til å ta tilbake påstanden om skytetrening og AKPs angivelige krav til medlemmene om å være villige til å drepe sine nærmeste. Jorunn Gulbrandsen, dagens leder av partiet, kommer inn fra bordet på fortauet og bekrefter at hun avstår fra å trekke saken for retten dersom Hagtvet beklager.

Beklagelsen kommer ikke. Mikkel Astrup er opptatt av hvordan debattformens struktur avgjør hva som er mulig å si.

– På en måte blir Hagtvet offer for sin egen kritikk, fordi han fortsetter å argumentere fra sin egen posisjon. Man har en tanke om at hvis man argumenterer for en posisjon godt nok, da vil man vinne frem – at det er et gode i seg selv. Det er noe jeg stiller spørsmål ved.

– Men disse durkdrevne debattantene er da mer enn noen andre klar over hva man gjør når man debatterer offentlig?

– Jo da, men det spørs om de er bevisst hvordan mediene trekker krefter ut fra folk. Mediene bruker mennesker og miljøer journalistene kanskje ikke interesserer seg spesielt mye for, og nok ikke har spesielt dyp kunnskap om, og formidler det de finner på en måte som gir salgbare produkter. Det sterkt skiftende posisjonshierarkiet dette skaper er jeg ikke sikker på om debattantene er seg bevisst. Ellers tror jeg de ville ha valgt en annen måte å argumentere på.

– Et skiftende posisjonshierarki?

– Dagsordenen utgjør et hierarki av posisjoner, stadig roterende og skiftende etter oppmerksomhetspotensial. I stedet for å være en utviklingsprosess, hvor aktører som bærer på noe verdifullt kommer sammen for å oppnå det best mulige resultat, så handler det nå om å gjøre øyeblikket allmenngyldig. Det gjelder egen posisjon, det gjelder å vinne, å skaffe den nødvendige oppmerksomheten rundt en allerede bestemt sak.

– Er det ikke dette som er poenget med debatter?

– Ikke nødvendigvis å argumentere som om ens egen posisjon har allmenngyldighet. Ved å si at et begrep, for eksempel demokrati, eller en mennesketype, for eksempel fremtidens kommunistiske menneske, bør innføres uavhengig av sammenhengene det er snakk om og forutsetningene som ligger til grunn, gir en seg selv rett til å dømme over andres liv.

 

Nye tenkemåter. Hagtvet mener kampen for demokrati må gis førsteprioritet – også i kampen for økt rettferdighet. Demokrati er både et middel og et mål, sier han, og har lite til overs for dem som støtter bevegelser som prioriterer annerledes i sin kamp.

Nå har ikke Mikkel Astrup vært det Hagtvet kaller livssynsturist, og det var altså Elisabeth Eide og Pål Steigan som intervjuet Pol Pot på en lite kritisk måte. Men for et års tid siden var Astrup i Gaza og møtte Hamas-lederen Ghazi Hamad, og skrev et intervju for Morgenbladet (29. november 2002). For det fikk han kritikk fra flere hold. Det ble hevdet at Hamaslederen uimotsagt fikk tegne et utilbørlig positivt bilde av organisasjonen – det var ikke måte på demokratisk sinnelag hos Hamas-toppen.

– Jeg er flere ganger blitt fortalt at mitt intervju med Hamas-lederen var for positivt vinklet. Men det jeg gjorde var å la ham snakke ut. Uten for mange innvendinger, uten å tolke intervjuet på min måte. Da påsto han at han var veldig opptatt av demokrati. Det kan man sikkert bestride, men min motivasjon for å gjøre det var ikke å samle støtte for Hamas, men å la denne lederen komme til orde direkte.

– Er det fare for at de gjentatte rundene med AKP-oppgjør virker lammende for yngre menneskers politiske engasjement, og ikke motsatt?

– Jeg tror ikke folk er redde for Hagtvet, sier Hans Petter Sjøli. – Men vi må ikke la demokratiet bli et fyndord som gjør at alle diskusjoner stopper opp, slik et Mao-sitat kunne fungere for AKP-ere. Selv om det er viktig å holde på tanken om at folkestyret er et fundamentalt gode.

– Man må kunne tenke på frihet som noe annet enn frihet gjennom eksisterende størrelser, sier Astrup. – Frihet er også frihet til å produsere nye alternativer og nye tenkemåter.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.