Annonse
04:00 - 11. juli 2003

Sensasjonell filmdebut

“City of God er en sjokkerende odyssé gjennom den brasilske slummens blodige historie i Rio de Janeiro. Regissør Fernando Meirelles forener brutalitet og livsglede med hjerteskjærende presisjon. “

Annonse

Den brasilianske filmen City of God må være årets sensasjon på europeiske kinoer. Filmen har alt høstet mange lovord på internasjonale festivaler og var fjorårets største suksess på brasilianske kinoer. Men ingenting kunne forberedt meg på den visuelle slagkraften debutanten Fernando Meirelles fremviser i filmen (Katia Lund står oppført som underordnet medregissør på filmen, siden hun har instruert enkelte av scenene).

City of God er noe så sjelden som en uhørt ambisiøs film som stort sett lykkes der alminnelig gode filmskapere ville kommet til kort.

Filmen tar for seg flere epoker innen slummens, den såkalte favelaens, darwinistiske jungel i Rio de Janeiro – fra masseinnvandringen til byen på 1960-tallet og frem til dagens fattige bybelte som går under det ironiske navnet «Guds by».

Meirelles makter kunststykket å balansere de storslagne episke elementene med en intim «håndholdt» realisme fra favelaens bakgater, og veksler dristig mellom epokene i en struktur som følger hovedpersonens springende og digresjonsfylte erindring. Vi møter Raketten, som hovedpersonen kalles, for første gang når han havner i skuddlinjen mellom lokale tenåringsgangstere og politiet en gang på 1990-tallet. Vi forstår først senere at dette er en typisk situasjon for ham å havne i, som hobbyfotograf og favelaens «betrakter», samtidig som sekvensen på en medrivende måte etablerer filmens spesielle struktur: Vi ser først en kylling som bakser og en kniv som slipes under en fest for lokale gangstere. Når kyllingen prøver å rømme tar de bevæpnede guttungene opp jakten på den, og det oppstår en suggererende montasje som følger kyllingens flukt helt til den brått stanser foran bena på Raketten.

Det er da regissør Meirelles foretar det djerve valget å forflytte oss tilbake til 1960-tallet, der Rakettens livsløp begynner. Filmen tar for seg over to tiår av et knippe ungdommers liv, med regelmessige avstikkere som beskriver og utdyper hver enkelt rollefigur. Det er først etter to timer at vi er tilbake hos Raketten og kyllingen, og forbauset kan konstatere at filmen har holdt grepet om oss hele veien.

Med en tradisjonell fortellerstruktur ville City of God blitt en helt annen og mer konvensjonell film. Det er den dynamiske montasjen, der fortid og nåtid speiler hverandre i en uavbrutt strøm av bilder, som er filmens livsblod. Rakettens liv er en sirkel der alt gjentar seg og hvor han – når han støter på kyllingen – for første gang har en reell mulighet til å bryte ut (han har fått i oppdrag av en avis å ta bilder av gangsterne han selv har vokst opp med).

Samtidig er filmen gjennomsyret av en kjærlighet til den populærkulturen som har sitt utspring nettopp i den brasilianske favelaen. De ulike epokene akkompagneres av datidens musikk, enten det er 1970-tallets groovy bossa nova eller vår tids mer hardtslående bossa nova-rap. Iblant er bruken av musikk så original at den løfter enkeltscener ut av deres hverdagslige rammer. Som når en smågangster i begynnelsen av filmen blir skutt av politiet under flukt: Isteden for å kjøre på med nærbilder og «dramatisk» musikk, trekker Meirelles kamera langsomt bakover mens en lavmælt gitar og et nesten atonalt blåseinstrument akkompagnerer den døende gangsterens videre ferd. Hele scenen forvandler seg på merkverdig vis til en stille protest, der gangsterens onde sirkel gjenspilles i et «udødelig» og poetisk øyeblikk.

City of God er basert på Paulo Lins bestselgende selvbiografi, men er på mange måter en historie som er blitt fortalt før. Både svenske Arne Sucksdorf og Hector Babenco har skildret hver sin epoke i Rio-slummens evolusjon, med hendholdsvis Mitt hem är Copacabana (1965) og Pixote (1981), det samme gjorde Walter Salles i Central do Brazil (1998). Alle tre filmer hadde en grunnleggende humanistisk forankring og gjorde krav på vår empati med gatebarnas skjebne.

Et underliggende premiss for City of God er også at et liv uten omsorg og en fattig underklasse uten fremtid er en tikkende sosial. Men det betyr ikke at dette livet er uten gleder og nytelser, for ikke å si poesi. Derfor har City of God mer til felles med Scarface og Mafiabrødre (Goodfellas), også tematisk, enn de andre filmene fra favelaen. Rollefigurene søker bekreftelse gjennom voldsomme sanselige opplevelser, og regissøren lar dem takk og lov få ture frem med både sensualiteten og grusomheten i behold.

Mens både Sucksdorf og Babenco iblant forvandlet gatebarna sine til «naive filosofer», og fikk dem til å begå overtydelige symbolske handlinger, er barna i Meirelles film mer overbevisende i sin uskyld: De begår de mest brutale ugjerninger uten noen som helst forståelse av alvoret i handlingene.

Denne amoralske tilstanden blir etablert tidlig i filmen. Når et av barna i slummen blir tildelt en revolver for å holde vakt under et ran på et hotell, får han lyst til å prøve ut våpenet, men ender med å henrette både personale og gjester. Det ekstatiske smilet når han ser hva våpenet har utrettet, er vanskelig å svelge, men det har likevel en rettmessighet ved seg. For hvem skulle vel fortalt ham om alvoret ved slike handlinger? De korrupte politifolkene og andre voksne i nabolaget som selv stjeler og dreper for fote?

Det er likevel scener i filmen som er uutholdelige. Særlig én scene hvor gangsterne tvinger et gjenstridig gatebarn til å henrette et annet. Scenen kan absolutt forsvares, men fungerer mer som et voldsomt slag i mellomgolvet enn som en bekreftelse på hvor lite et menneskeliv er verd i favelaen.

Men Meirelles henfaller aldri til lettvinte løsninger på den formidable utfordringen det er å skildre vold og drap i det omfang vi opplever i filmen. Han viser snarere en tilbakeholdenhet med virkemidlene, uten nødvendigvis å skåne oss, for de tøffeste scenene overlater det meste til vår egen forestillingsevne (når den nevnte guttungen blir henrettet av kompisen, får vi ikke se den fysiske handlingen, men vi har alt tatt til oss det grufulle ved situasjonen).

Men Meirelles er en filmskaper med eksplosivt temperament, en skjebne han deler med både Martin Scorsese (Mafiabrødre) og Alejandro González Iñárritu (Elskede Kjøtere). Derfor er ikke City of God en film for de med svakt hjerte. Den er et rått og pulserende drama som avdekker en formidabel visuell slagkraft som enkelte vil oppleve som truende. Dette er samtidig den fremste årsaken til at man burde gå og se denne filmen.

Det har vært en utbredt antakelse i enkelte kretser at den brasilianske underklassens hang til eskapisme – enten det er fotball, samba eller slik tilfellet er her: en amoralsk og stilistisk gangsterfilm – har stått i veien for grunnleggende endringer (som en revolusjon). Men det er en grunnleggende og ikke så lite nedlatende undervurdering av denne underklassens kreativitet. City of God befester ikke bare inntrykket av at den latinamerikanske filmen er mer slagkraftig enn på lenge, filmen er også en livsbejaende hyllest av den brasilianske underklassens beundringsverdige vitalitet – som ikke lenger begrenser seg til fotball og samba, men omfatter rap, mote, design, og så videre.

Det som gjør den nye bølgen med latinamerikanske filmer - som Elskede kjøtere, Og mora di også, og nå City of God – så medrivende, er deres nærhet til livets elementære realiteter. Døden lurer alltid i bakgrunnen og legger sterke føringer for det som fortelles. Visstnok har regissøren av Elskede kjøtere, Alejandro Iñárritu, flyttet fra Mexico til USA fordi han opplever hjemlandet som altfor voldelig til at han vil la barna sine vokse opp der. La oss inderlig håpe at dette formidable nye talentet, Fernando Meirelles, ikke vender den brasilianske virkeligheten ryggen om Hollywood banker på. For han utgjør spydspissen i en ny og virkelighetsnær filmbølge som på mange måter har bragt oss nærmere livet – til tross for, eller kanskje på grunn av, den volden som preger filmene. Dette er spektakulære filmtalenter som får selvnytende europeiske filmkunstnere som Gaspar Noe (Irreversible) til å se latterlige ut med sine barnslige provokasjoner, og som for alvor har brakt latinamerikansk film ut av den skyggen som lenge har hvilt over kontinentet.

City of God

Regi: Fernando Meirelles

Brasil 2002

Annonse