Annonse
04:00 - 11. juli 2003

Randportrett av det tyvende århundre

“I sin nye bok følger Peter Adolphsen en brummende steinsplint(!) gjennom 1900-tallets kriger og konseptuelle kunst-happenings. “

Annonse

Den danske forfatteren Peter Adolphsen (f. 1972) er kommet med sin tredje bok i et lille format, etter Små historier (1996) og Små historier 2 (2000). Hans to første bøker kan gjerne leses i ett, som en katalog over ulike fortellende sjangre og skrivemåter, hvor tekstene spenner fra kortnoveller via kjetterske lignelser og filosofiske påskenøtter til tekstlige readymades – som gjengivelsen av ordbok-utvidelsen «Nye ord i dansk 1955-75 (ord med h i førsteleddsregistret, s. 553-54)». Det kuriøse og unntakstilfellene løftes frem. Gjennomgående er Adolphsen morsom å lese; det var ikke uten grunn at kritikeren Erik Skyum-Nielsen skrev i en omtale av bind to at forfatteren «kandiderer kraftigt til en titel som Seriøseste Grinebider eller Højest Fnisende Filosof». Adolphsen uttalte selv om sin første bok at den ikke var tenkt som en samling korttekster, men som en totalroman. En slik ironisk poengtering av umuligheten av å skrive uttømmende om noe som helst, får vi denne gangen i at den 60 sider lange fortellingen i Brummstein dekker et tidsrom som tilsvarer jordens egen alder. Teksten begynner faktisk her, med å fortelle om kontinentene, platene, soklene, skorpene, jordens historie i geologiske termer. Første setning: «Alpernes stadige orogenese er følgen av mikrokontinentet Adrias løsriven sig fra Afrika i Jura, dets efterfølgende rotation over det dengang eksisterende Tethyshav og kollision med Eurasien, henholdsvis 19. og 23. december, hvis vi benytter den kendte nedskalering, der afbilder jordens alder som et kalenderår, hvor dinosaurerne uddør 2. juledag, hominiderne opstår om aftenen den 31. december og der nu, hvor dette skrives, er gået ti sekunder siden Romerrigets fem sekunder var forbi.»

Adolphsen er en riktig bokstavtrell, der han i en sirlig og utbrodert syntaks fører leseren inn i en geologiens betraktningsmåte, som åpner et svimlende rom for fortellingen som følger. «Geologiens betraktningsmåte» ikke som et slags bergartenes perspektiv, men som historien om vår viten og våre antakelser om det som omgir oss. Det steinene vet er ikke det samme som vi mener å vite om steinene. Er det ett tema som omslutter alle andre tema i Adolphsens bøker, må det være denne stadige relativiseringen av erkjennelser. Skillet mellom hva vi tar, har tatt, vil ta for sant og hva som utgrenses som spinnvilt, er slett ikke så stabilt som mange nok ville ha foretrukket. Tvert i mot: Intelligensens eksistensrytme brytes stadig opp av kopernikanske vendinger.

Jules Vernes Voyage au centre de la terre (1864) omtales gjerne som den første romanen til å kombinere moderne geologisk teori med vitenskapelige fakta, nøyaktig beskrevne tekniske detaljer og et utrolig fiksjonsforløp. Der professor Liedenbach hos Verne stiger ned i en vulkan på Island, tar Adolphsens karakterer (når de først dukker opp i landskapet, ved den spede begynnelsen av nittenhundretallet, det vil si rundt side 11) seg ned i en grotte i Sveits – for å finne spor etter intelligent liv. Mer intelligent liv: Fra First Baron Lyttons roman The Coming Race (1871) har et av Adolphsens ekspedisjonsmedlemmer hentet sin overbevisning om et underjordisk rike befolket av videreutviklede Homo Sapiens. I stedet finner han en mystisk, brummende stein.

Lese mer?

— Prøv Morgenbladet —
Det er
ettertanken
som teller
Inntil 30% rabatt
Bestill her
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.