Annonse
04:00 - 09. mai 2003

Statlige dramatikere

“Statens pilotprosjekt for dramatikerutdanning har uteksaminert tre nye stemmer, Tre røyster. De viser seg frem på Det Norske Teatret - med vekslende hell. “

Annonse

Det er ikke tre tilfeldige røyster som for tiden ytrer seg i Det Norske Teatrets prøvesal. Kim Atle Hansen, Liv Heløe og Gyrid Axe Øvsteng tilhører første kull ved Statens pilotprosjekt for dramatikerutdanning; to kvinner og en mann som i sporadiske presseoppslag de siste to årene har kikket mildt og alvorlig ut på verden – og på en statsordinert fremtid som forvaltere og fornyere av ny norsk teaterlitteratur. Tre røyster er deres eksamensforestilling, og den består av tre enaktere, Avkom, I en butikk og Linedans. Selv om forestillingen bør imøtekommes med den samme mildhet man viser studentarbeider, er det god grunn til å forvente seg mye av nettopp disse tre tekstene. En statlig dramatikerutdannelse hviler på et krav om at norsk teater behøver fornyelse, og at denne fornyelsen skal komme via dramatikken.

Akkurat dette vil falle mange tungt for brystet. Ikke minst gjelder dette de mange profesjonelle aktører på scenekunstfeltet (de såkalt frie gruppene) som fordi de ikke gjør teksten til despot i teatrets meningshierarki er tvunget til et liv i kulturens – for ikke å snakke om kulturbudsjettenes – marginer. Om vi like fullt anerkjenner tekstens presedens over scenens – det er jo slike tradisjoner vi har for teater her i landet – og at det er ny dramatikk som skal til for å vitalisere teatret, sitter vi fremdeles igjen med kravet om at utviklingen av denne dramatikken er det offentliges ansvar. I Norge finnes allerede massevis av dramatikere – noen av dem endog med suksess i utlandet – som stadig refuseres av de statlige scenehusene. Så da kan vi egentlig spørre oss hva vi egentlig skal med tre til.Om trioen Hansen/Heløe/-Øvsteng ikke akkurat hopper etter Wirkola, har de det samme å bevise som supergruppa Just 4 Fun. I et tilfelle av statlig overstyring kom denne til å representere Norge i den internasjonale Grand Prix-finalen, helt uten at andre innsendte bidrag noensinne nådde offentlighetens øre.

Men så er det slik at dramatikk, til forskjell fra andre litterære grener, er et offentlig anliggende. Der en roman inntas som intim akt mellom leser og forfatter, gjerne i full nakenhet under dyna, nytes dramatikken i nasjonale institusjoner. Og på en helt annen måte enn romanen blir dramatikken dermed underlagt krav om å være samtidens og samfunnets speil. Om en dramatisk tekst ikke er nasjonallitteratur når den forlater sin forfatters hånd – for eksempel Kim Atle Hansens – blir den til akkurat det når den oppføres i en nasjonal institusjon som Det Norske Teatret. Og som samfunnets speil hviler dramatikken på en modernistisk konsepsjon om kunst som ubehagelig, opprørende og viktig – en konsepsjon litteraturen, så vel som de andre kunstarter har skydd som pesten de siste par tiår. En grei måte å formidle ubehaget i kulturen på, er å gå til samfunnets utgrupper. På nittitallet lagde Lars Norén en rekke notoriske stykker om nynazister og narkiser. Den nyutdannede dramatiker Kim Atle Hansen introduserer oss i Avkom for grorudpalmer og krybbedød. Den dramatiske konflikt spinnes rundt spørsmålet om hvorvidt mor har matet barnet med pappas amfetamin eller ikke (kokain er nok for high class for dette paret). Stykket er en lett melodramatisk intimitetsøvelse, som i Kai Johnsens regi fremstår som strippet for den poetiske kraften eller onde humoren som kunne gjort barnedød, forvekslingskomikk og underklasse-eksotisme til en troverdig scenisk sammenstilling. Gyrid Axe Øvstengs Linedans åpner flott med trommevirvler og strutteskjørt, og fortsetter i kjent stil med intimitet, tap og døde barn – i hvert fall halvdøde. I en sal på lasaretten ligger en komatøs linedanser, og rundt henne står Ragnhild Hilt og Svein Erik Brodal – for øvrig i et par nydelige rolleprestasjoner som mor og far – og har kommunikasjonsproblemer sammen med barnets kjæreste og linedanserkavaler Finn. Ingen skal beskylde Øvsteng for å være original verken i tematikk eller symbolbruk: Barnedød er blitt merkelig populært blant kultureliten de siste årene, fra Nanni Moretti over Merete Morken Andersen til Mobile Home, og linedanseren, særlig hun som ikke vil komme ned fra lina, er en veldig slitt metafor. Teksten besitter like fullt noen åpninger og invitasjoner til teatral magi, og det kan bli spennende å følge denne dramatikeren i en setting der hun får slappe litt mer av enn under en eksamen. Liv Heløe er den av dramatikerstudentene som har teaterbakgrunn, og det er også hennes tekst som kommer heldigst fra sitt møte med teatret. I en butikk er varm og humoristisk hverdagsabsurdisme, en dialog for to kvinner i et lukket univers, som vekselvis tilnærmer seg og spiller roller for hverandre. Et lett drag av Jean Genets Les Bonnes kan anes, i en mye snillere versjon, selvsagt. Med sine små sorte kjoler, solbriller og gjensidige avhengighet minner Nina Woxholtt og Gjertrud Jynge – i roller de forøvrig ser ut til å stortrives i – også litt om Spy vs Spy, de to tegneserieagentene som en gang fantes i humorbladet MAD, og hvis eneste misjon her i verden var å ta livet av hverandre på utspekulerte måter. Via Statens Teaterhøgskole og en ekstensiv rekrutteringspolitikk derfra er de norske institusjonsscenene, som mottar 95 prosent av alle midler til scenekunst i dette landet, nærmest selvforsynt med kunstnerisk personale. Når institusjonene også begynner å produsere sine egne dramatikere, blir kretsløpet fullkomment, helt fritt for forstyrrende elementer, fri konkurranse og folk utenfra. Mens statsbedrifter legges ned, stykkes opp og selges på høyreideologenes forvaltningsfjøl, forblir teatrene planøkonomiens siste bastioner.

Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.