Annonse
04:00 - 02. mai 2003

Forfatteren dreper leseren

«Det var kanskje på tide.»

Annonse

Det er lett å rakke ned. Det er lett å rakke ned på for eksempel en forfatter. Det er den enkleste sak i verden. Hvem har ikke gjort det? Du ringer en kompis, eller mailer en kamerat, eller skriver en anmeldelse, eller slenger med kjeften på en fest, på en kafé, på gata. Du sier: Liker du virkelig Rushdie? Han er det verste jeg vet. Dag Solstad? Dritkjedelig. Don DeLillo? Latterlig. Intetsigende. Meningsløst. Vi dreper dem. Det er så lett. Det er så fort gjort. Det blir gjort hele tiden. Vi meier dem ned, og ingen forfattere kan beskytte seg mot det.

Skulle bare mangle, vil mange si. Kan hende med rette.

Uansett – da jeg leste Don DeLillos siste roman Cosmopolis på nytt her forleden, la jeg merke til noe jeg ikke merka meg den første gangen. En fyr blir drept i romanen, det merka jeg heldigvis første gang også, men det jeg ikke tenkte over da, som jeg skal tenke over nå, er at fyren som blir drept, Eric Packer, i tillegg til å være et ufattelig rikt vidunderbusinessbarn, også er en leser. Han leser dikt. Cosmopolis begynner faktisk med at Packer leser dikt fordi han ikke får sove, og DeLillo beskriver, på sitt forbløffende originale vis, den direkte fysiske effekten diktene har på Packer. Han begeistres. Han begeistres av egenarten i diktene. De gjør ham bevisst sin egen pusterytme. De gjør ham særlig observant. En stund etter det blir han drept, og morderen hans, Benno Levin (som også heter Richard Sheets), er, i tillegg til å være en arbeidsledig uteligger (gitt sparken av nettopp Packer), også en forfatter. Riktignok ikke utgitt, men like fullt: forfatter. Han jobber med ei bok helt frem til drapet skjer. Og den todelte tilståelsen hans (som kanskje er en del av denne boken?) bruker like mye tid på drapet og motivet for det som den gjør på skriveprosjektet, de flyter egentlig sammen, drapet og skriveprosjektet, som Levin håper skal bli en åndelig eller spirituell selvbiografi på flere tusen sider, hvor «jeg enten finner ham [Packer] og dreper ham, eller ikke finner ham og ikke dreper ham», som Levin beskriver det.

Og det var da så jeg det. Lyset. Det lyset jeg ikke så ved første gjennomlesing: Forfatteren dreper leseren.

Og med en gang det var sett, ble lyset, som det heter i Macbeth, bare tykkere. Det viklet seg inn overalt. Jeg begynte å lese Eric Packers oppførsel den siste dagen av hans liv bare med dette i tankene: at han er en leser, og: en som skal drepes av en forfatter.

Packer er en leser på mer enn den helt bokstavelige måten, at han faktisk leser og får noe ut av det. Han er en leser også på den måten at han er totalt uangripelig. Det er egentlig det mest iøynefallende ved ham; uangripeligheten hans. Han har for eksempel en rekke svært alerte livvakter. Han har en spesialbygd limousin. Han har det strengeste datasikkerhetsprogrammet på kloden. Han besøker ikke den samme restauranten to måltid på rad. Han foretrekker å dukke opp uanmeldt der han dukker opp. Og man får en følelse av at han er i konstant bevegelse. Hit og dit og dit og hit igjen. Han har til og med et roterende soverom.

Han er uangripelig.

Denne uangripeligheten blir gjort tydelig flere steder i romanen. Tydeligst kanskje da kaketerroristen André Petrescu kjører en pai i trynet på Packer, og tilstår, etter at livvaktene har «nøytralisert» ham, at Packer har vært den vanskeligste å ramme. Jeg har kjørt paier i trynet på Fidel Castro og Michael Jordan og Sultanen av Brunei, sier han. Jeg har vært etter deg utrolig lenge, sier han. Du lever opp til ryktet ditt, sier han.Packers uangripelighet er tilnærmet lik leserens uangripelighet.

Leseren på pub. Leseren på kafé. Leseren som anmelder. Leseren som intervjuer. Leseren som rakker ned. Som lesere gjør. Før eller seinere. På en eller annen måte.

Hvordan skal forfatteren få has på ham?

Det er ingen enkel jobb, umulig, egentlig, og det vet DeLillo, det må han vite. En forfatter kan ikke og skal ikke være ute etter leseren sin. Og hvis han er det, hvis han skulle være det, hvordan i alle dager skal det gå til? Leseren må jo lese det han skriver. Ellers skjer det ingenting. Leseren må faktisk, på litt forunderlig vis, ramme seg selv om han skal rammes av en forfatter som vil ramme ham.

Ikke sant?

Det er i alle fall noe sånt som skjer med Eric Packer, altså leseren, i Cosmopolis. Han gjør seg selv forsvarsløs. Dette gjør han målbevisst og systematisk. Han kvitter seg med livvaktene sine en etter en (dreper faktisk den siste av dem). Han kjører seg fast i en voldelig antikapitalistisk demonstrasjon, og nyter det når demonstrantene ramponerer limousinen hans. Han kaster fra seg våpenet sitt. Han parkerer bilen og spaserer gjennom ekstremt farlige bydeler i New York. Han spaserer faktisk rett inn i trådsiktet til Benno Levin, forfatteren, morderen. Som skyter tre ganger uten at Packer rører på seg. Hvorfor rører han ikke på seg? Han kan ikke være i tvil om at han blir skutt på, for Levin åpner angrepet med å rope ut navnet hans: ERIC MICHAEL PACKER.

Og etter tre skudd, hva skjer? Prøver han å stikke av? Nei. Han går i stedet inn i gården det blir skutt fra, opp til riktig etasje og sparker inn døra til leiligheten hvor morderen sitter. Han vil åpenbart bli drept. Leseren vil bli drept. Han vil det så sterkt at han sparker seg inn i den kondemnerte leiligheten til forfatteren og regelrett trygler om det. Sitter foran ham og lengter etter det. Venter på det.Er det en oppfordring fra DeLillo? Går det an å lese mellom linjene hans en bønn om at vi skal sparke inn døren til skrivestua hans, sette oss ned og vente på det? Tja. Hvorfor ikke? Benno Levin, morderen, forfatteren, skriver i tilståelsen sin: «I want to rise up from the words on the page and do something, hurt someone. It is in me to hurt someone and I haven’t always known this. The act and depth of writing will tell me if I’m capable.»

Er det bare Benno Levin som skriver dette? Eller er det også Don DeLillo? Det kan ikke bare være Benno Levin, for han er jo diktet opp av Don DeLillo. Men det er ikke bare Don DeLillo heller, for setningene er plassert inn i oppdiktingen av Benno Levin, inn i det innbilte hodet hans, ned på de imaginære arkene hans, som ikke bare er imaginære ark, men virkelig nok, trykt og bundet sammen av det engelske trykkeriet Mackays of Chatham, utgitt av forlaget Picador, og til salgs på Norli og Tronsmo og ganske sikkert enhver passelig stor bokhandel over hele kloden.

Over hele kloden leser folk DeLillo og Levin, den reelle og den imaginære, som begge skriver: «I am ashamed every day, and more ashamed the next. But I will spend the rest of my life in this living space writing these notes, these journals, recording my acts and reflections, finding some honor, some worth at the bottom of things. I want ten thousand pages that will stop the world.»

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.