Annonse
04:00 - 16. mai 2003

Bassmonstre

“Minimalistiske rockeband lager mye lyd med færre instrumenter. “

Annonse

«Less is more – Nei til hår!» stod det på en av plakatene da en venn av meg nylig ble feiret i utdrikkingslaget sitt. Minimalisme kan tas til fordel for så mangt, også for sterkt fremskredne viker hos gifteklare menn. De siste årene har rocken fostret en mote som reduserer (less!) antallet instrumenter i den tradisjonelle rock-komboen, noe som ikke bare åpner opp for en ny sound men også skaffer trendspeidende musikkjournalister noe å snakke om (more!). Det har ikke minst vært tydelig i forbindelse med alle skriveriene om bassløse The White Stripes.The Mormones er på sett og vis et bygdenorsk, pønkete motstykke til hyppig omtalte The White Stripes. I begge tilfeller dreier det seg om retro-orienterte, stilsikre duoer som lager svært mye lyd ved hjelp av kun to instrumenter. Begge bandene prøver å forvirre pressen ved å konstruere historier. Mens søsknene Jack og Meg White forsøker å få oss til å tro at de har vært gift, serverte Simon og Morten Mormone tidligere en eller annen røverhistorie om at de hadde eksistert som band siden 1968.

Forskjellene er likevel tydelige nok. Mens The White Stripes sløyfer bassen, dropper The Mormones gitaren, og der våre stripete venner er kunstferdig bustete, er mormonerne ganske enkelt hårete. Less is more – Ja til hår! The Mormones’ musikalske hårprakt er svart, fettete og illeluktende, og gjør seg aller best i innestengte, øldunstende kjellerlokaler. På konsert er nemlig gruppa en ordentlig godbit. Bassen trakteres som om den skulle ha vært en gitar, Ramones-inspirerte tekstlinjer som 1-2-3-4 Mormones! Mormones! vræles ut i rommet. Trommeslageren strever med å holde tritt med seg selv. Det er fort og gæli! Og veldig tøft.Spørsmålet er om Lillehammer-duoens essensielle, hårete punkrock har noe på en plate å gjøre. Debutalbumet The Mormones Guide to good and evil gir svarene. I forhold til EPen A hard rock trip through a far out tunnel tar duoen et steg nærmere bluesen, uten at det nødvendigvis er noe sjakktrekk. Faktisk er det låtene som ligger nærmest 3-greps-punken (Roadburn 68, Moses 68) som fungerer best på denne plata. Der ligger det en kontanthet i uttrykket som kler gruppa. De mer bluesorienterte låtene mangler både melodier, og ikke minst – selv om dette er et absurd ord å nevne i forbindelse med The Mormones – finesse.

Mye av materialet blir rett og slett litt for enkelt og kjedelig, særlig ettersom plata mangler det voldsomme trøkket som gruppa har på konsert. Unntaket er den feite, kosmiske Black Sabbath-bluesen i Crazed out dogs on silver hogs, platas desidert lengste spor. Seige 1970-tallsriff, ekkovokal og interessant fleinsopptekst viser at The Mormones kan mer enn tøff traktorpunk. Likevel håper jeg at de passer seg for bluesjammingens fordervende natur, men heller bruker tid på å finpusse tempo, trøkk og låtskriving, slik at neste album kan bli et virkelig godt album. Guide to Good and Evil er foreløpig bare veldig lovende. Akkurat som The Mormones har Noxagt droppet gitaren, men med et høyst annerledes resultat. Noxagt er lyden av en sjøsyk elefant som tramper taktfast, men forvirret rundt i Arktis. Granittaktige bassriff akkompagneres av forvrengt bratsj og støyete trommer. Noxagt er minimalistisk heavy metal spilt av avantgardejazzere. Bak prosjektet står Stavangers egen støymester, Kjetil Brandsdal. Brandsdal var lenge et relativt ukjent navn men da Sonic Youths Thurston Moore erklærte seg som fan ble han plutselig kulthelt i norske aviser.

Lese mer?

— Prøv Morgenbladet —
Det er
ettertanken
som teller
Inntil 30% rabatt
Bestill her
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.