Annonse
04:00 - 21. februar 2003

Axel Jensen: Språket sprekker - og hjertet

Annonse

Du lå på din myke Nimbus-madrass og reflekterte over alt det som hadde skjedd i ditt kaotiske liv. Da sa du: «Jeg kom inn fra sidelinjen, og utstøtte noen små bjeff.» Så tilføyde du: «Jeg må innrømme at jeg er overrasket over at noen hører på meg i det hele tatt.»

Hvor karakteristisk det låter, denne slentrende selvironien. Som litterat var du ikke særlig forfengelig på egne vegne. Tvert imot: Du var nådeløs mot dine egne tekster. For eksempel da du fortalte om den gang du skulle lese høyt fra Ikaros på en bokmesse, og utbrøt «Fy faen! Dette var dårlig!» og slo boken igjen. Du syntes den grenset til kitsch, og at den var full av språklige klisjeer, men så tilføyde du, som en slags forsonlig gest til ditt debuterende ungdomsjeg: «Man får jo være overbærende siden det er en ung mann som har skrevet den; den inneholder vel enkelte rimelig bra skildringer av ørkenen.»

Nei, man kan ikke akkurat beskylde deg for å ha vært selvhøytidelig: «Skriverier» kalte du det – «krafsing», det som det litterære establishment kalte genialt og sensasjonelt, og som åpnet nye verdener for en hel generasjon forfattere, outsidere og eventyrere.

Allerede abonnent?
Fra
189 kroner
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning.
Du får alt stoffet som er i papiravisen,
eksklusive nettsaker, eAvis
og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse