Annonse
04:00 - 03. januar 2003

Tanker på utstilling

“En utstilling i Pompidou-senteret viser i disse dager frem så godt som alle aspekter ved teoretikeren Roland Barthes’ mangfoldige virke: Et forfatterskap som antagelig vil bli stående som ett av de større i fransk litteraturhistorie. “

Annonse

Den franske teoretikeren og essayisten Roland Barthes døde 65 år gammel den 26. mars 1980, etter en trafikkulykke i sentrum av Paris. Selv sa han ved en anledning at «Der det er død, finnes det myte». Barthes er blitt en ikke ubetydelig, fransk eksportartikkel, og tilhører de hyppigst oversatte og mest omsatte franske forfattere per i dag. Tjueto år etter hans død er stadig bøker som Mytologier (1957) og Fragmenter av kjærlighetens språk (1977) bestselgere. Parallelt med en nyutgivelse av Barthes’ samlede verker, samt et par bind med forelesningsnotater og to CD-rom med forelesninger, er denne så usedvanlig velskrivende franske intellektuelle nå selv gjenstand for en mytologiserende eksponering, som har sine forsonende sider nettopp ved at den får deg til å tenke – ikke minst på hva det vil si å leve et reflektert liv. En ganske vellykket utstilling i Pompidou-senteret viser i disse dager frem så godt som alle aspekter ved Barthes’ mangfoldige virke. Og de er jo ikke akkurat fåtallige: Barthes interesserte seg blant annet for historie, moter, språk, maleri, teater, reklame, fotografi og (særlig) litteratur. Hans skrivende kulturanalyse gjør ham til sin generasjons mest originale kritiker i vid forstand. Det dreier seg om et forfatterskap som antagelig vil bli stående som ett av de større i fransk litteraturhistorie. Hva nå enn det betyr. Å ville være «stor» – i andres eller egne øyne – var ikke akkurat Barthes’ stil: «Selvforgapthet er noe jeg forakter hos andre såvel som hos meg selv,» kunne han si. Ikke desto mindre fremstår hans holdning til alt han skrev om som både personlig og dyptloddende. Hans respekt for uttrykket, for ansvaret man har overfor formen man uttrykker seg i, gjorde at han aldri realiserte en tilbakevendende tanke om å skrive en roman. Du kan se det i hans upretensiøse, nonfigurative tegninger og akvareller, hvorav mange er utstilt tidligere og her representert ved et tyvetalls «verk»: På grensen til kalligrafi er de en lek med betydningen. I sentrum for Barthes’ tegnlære står disse spørsmålene helt sentralt: Hva har betydning? Hva er betydning og hvordan blir betydning til?Det første man møter på Barthes-utstillingen i Pompidou-senteret er tekst: Barthes-sitater i uthevet skrift på veggene, ledsaget av Barthes’ fine barytonstemme (han gikk i sanglære i sin ungdom). Så følger eksponeringen av den mest kjente av bøkene: Mytologier, og en lekker, sort Citroën DS 19 fra 1956 står der og skinner imot deg. Selve glansen fra den blankpolerte lakken blir symbol på auraen et objekt kan ha. Det er en bil som fremdeles lokker frem masser av estetisk fascinasjon, men som i dag nok huskes best nettopp takket være Barthes’ kapittel i Mytologier. Andre utstillingsmontere fremviser andre mytologiserte ting og fenomener som på femtitallet preget det franske samfunn, og som Barthes fant en analysemetode for. Han viste hvordan en rekke ting man oppfatter som naturlige, egentlig er kulturelt eller historisk skapt. I sentrum står hans kritikk av den borgerlige eller (ennå verre) småborgerlige snusfornuft, det «alle er enige om» og som han benevnte med det greske ordet for allmennoppfatningen, doxa. Barthes skrev at «Doxa, det er den gjengse oppfatning, en mening som stadig blir gjentatt, som om ingenting var hendt. Det er Medusa, som forstener den som betrakter henne.» Innledningsvis er det 50- og 60-årenes intellektuelle liv som speiles, med kritikken, analysene, strukturalismen og semiotikken. Dernest møter vi 70-årenes poststrukturalistiske mangfold, tiden da jakten på de allmenngyldige modellene for kulturanalyse oppgis og for Barthes’ del går over i en skrivende kulturforskning, der til og med det egne, levde livet mobiliseres som en ressurs, og temaer som selvfremstilling, lyst, kjærlighet og sorg blir aktualisert. Utstillingen viser på diskret måte også Barthes’ liv som privatperson, med et stort bilde av hans flotte mor, Henriette Barthes, som han delte mesteparten av livet med. Den inneholder bilder fra sanatorielivet, der den tuberkuløse Barthes hadde sine første møter med litteraturen, og fra seminarene, der han utfoldet sitt etter sigende usedvanlige pedagogisk-lidenskapelige talent. Kolleger og venner opptrer på skjermer og i brev: Foucault, Derrida, Deleuze, Lévi-Strauss, Kristeva, Sollers… Dette er spektakulært, men utstillingen mister ikke derfor fotfestet. Til det er tematikken for mye koblet direkte på livet.På veggene henger billedkunst Barthes har skrevet om, eksempelvis av Arcimboldo, her representert med Bibliotekaren (1566) – et maleri som viser et menneske bestående av bøker. Og malerier av Cy Twombly, Paul Klee, André Masson, Saul Steinberg, Pieter Jansz Saenredam, – malere Barthes var i stand til å si noe nytt om, samtidig som han viste hvordan det (nesten i tråd med Diderot) er mulig å skrive om kunst på en måte hvor selve den kroppen som erfarer inkluderes. Her er nok noe av suksessen bak Barthes: At han evner å formidle sin egen opplevelse, sin entusiasme og nytelse, samtidig som analysene og kritikken har en sjelden faglig tyngde og stringens. Selv i nærmest flanerende essays finner du hos Barthes et underliggende system, en konsistens som gjør at hele forfatterskapet tross sine forflytningsstrategier – redselen for å «stivne» – og høyst varierende interessefelt, henger sammen fra begynnelse til slutt. Ett er at Barthes’ siste bok om fotografiet metodisk peker tilbake mot en innledende fenomenologisk og sartriansk fase, men i tillegg kan hans siste Collège de France-forelesninger om «det nøytrale» nettopp føres tilbake til debutboken Litteraturens nullpunkt.

Kjærligheten har sin naturlige plass. En avdeling viser manuskriptet til Fragmenter av kjærlighetens språk, omgitt av kunstverk som Girodets Endymion og fotografier av Boudinet, Saloff, Faucon, Van Gloeden, samt illustrasjoner til Goethes Den unge Werthers lidelser. Lidenskap og fornuft, nytelse og lidelse, og ikke minst forsøket på å skrive om den uregjerlige og uunnværlige kjærligheten står i sentrum for denne avdelingen, slik den gjorde for Barthes i livet forøvrig.

En av de mest inntrykksfulle avdelingene i utstillingen er en vegg hvor nærmere to tusen håndskrevne arkivkort fra Barthes’ enorme arkiv er montert opp lik en tapet: Notater fra lesninger side om side med personlige dagboksnotater. Og en lang rekke montre viser originalmanuskriptene til flere av hans berømte tekster. Stort sett håndskrevne ark, med lyseblått blekk, og med Barthes’ beskjedne, litt skjeve, noe utprøvende og samtidig så målrettede og fremfor alt ivrig, lystbetonte håndskrift. Ved siden av utstilte verk, manuskripter, brev, lyd- og bildedokumentasjon (hans tidlige interesse for Brecht fremheves), har utstillingen fire moderne, multimediale «tolkninger» av Barthes: Først «PNEUMATHIQUE», en installasjon hvor et par billedkunstnere leker seg med lysbildeapparater og typiske Barthes-ord, dernest «INNIG», som er en ti-femten meter lang korridor med åtte påfølgende lytterom hvor den italienske komponisten Andrea Cera fra musikk- og lydkunstinstituttet Ircam presenterer et lydbilde inspirert av Schumanns Kreisleriana, som Barthes har skrevet så godt om i artikkelen «RASCH». «SYSTÈME, MODE D’EMPLOI» er en interaktiv installasjon, og avslutningsvis er installasjonen «PUNKTUM» en tolkning av Barthes’ siste bok, Det lyse rommet. Her kan du også lytte til André Boucourechlievs fabelaktige komposisjon Thrène, basert på Stephane Mallarmés For en grav til Anatole, hvor Barthes’ stemme er ett av de sentrale musikalske elementene. Disse innspillene interessante nok, om ikke direkte imponerende for den som kjenner Barthes’ tekster godt. For en mindre orientert besøkende vil de i beste fall kunne føre til nysgjerrighet og videre lesning i dette høyst intense og brede forfatterskapet.Pressemottagelsen har vært så godt som unisont positiv til utstillingen. Le journal du Dimanche skriver under tittelen «Roland Barthes – Han som gjør oss intelligente» at Barthes inkarnerte den franske intellektuelle i all sin fylde og at både varme, sensualitet og stringens preger utstillingen om ham. Le Figaro skriver at det lystbetonte ved utstillingen kommer de besøkende til gode, og at man nå kan gjenoppdage det lærde, det dyptloddende og det humoristiske ved Barthes. Le Monde åpner en tosiders dekning med overskriften «Barthes – subtil subversjon» med en henvisning til Nietzsches ord «Ørkenen vokser» – og påpeker at det bare er å lese noen sider av Barthes, og sammenligne det med det som skrives i dag, så vil man forstå hvor raskt den intellektuelle ørkenen har vokst, det vil si, hvor fattig åndslivet i dag er på virkelig skrivende kulturanalytikere. Avisen Libération, som så gjerne vil være den bestskrivende av alle pariseravisene, bruker to store sider på å fortelle oss hvor vanskelig oppgave det er å eksponere Barthes, og at en utstilling som dette ikke er den beste måten å hedre hans «pensée vagabonde» – hans stadig søkende og bevegelige intellektualitet – på. Avisen mener i en artikkel (som ikke er uten en viss boomerang-effekt) kalt «Kjøreplan B.» at utstillingen er noe jålete (at initialene RB brukes på en måte som skaper assosiasjoner til motehuset YSL), litt for mye rive gauche (venstrebreddpreget, det vil si maniert intellektuell), og dessuten noe «kommers» (tabloid?). Omtalen suppleres eller «balanseres» interessant nok med en rått mytologiserende halvsides artikkel om «Roland Barthes fra S til Z».Det er nok riktig å si at Barthes aldri vil falle inn i noen enhetlig kategori: Hans tekster har overlevd mange forsøk på reduktiv kategorisering, og det er godt mulig de ikke trives i noe museum eller eksponert på en utstilling. Ikke desto mindre er det interessant i seg selv at man faktisk kan lage en levende utstilling om et forfatterskap av et så intellektuelt kaliber. Barthes’ tekster overgår naturligvis alt ved denne utstillingen, de skinner blankere enn Citroënen, de går langt mer uanstrengt til verks enn tolkningene, de lærer deg mer enn alt som her sies. På en annen side møter du i denne utstillingen faktisk en Roland Barthes slik vår tid gjerne vil se en tenker: Sentralt plassert midt i et multimedialt drama. R/B – Roland Barthes Centre Georges Pompidou, 27. november 2002 til 10. mars 2003.

Lese mer?

ALLEREDE ABONNENT?
ABONNEMENT
Fra kr 39,-
per uke ved kjøp
av 12 mnd abonnement
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.