Annonse
04:00 - 03. januar 2003

Skitt og kanel

Annonse

Det er fredag. Jeg plukker opp Morgenbladet (1-7.11) og leser Frode Nyengs innlegg med interesse. Jeg ser tilbake på en behandlingsuke i møte med «senmoderne mennesker… med mangel på resolutthet i valg». Jeg har en viss sans for Nyengs terminologi. La gå at jeg ikke helt fikk «kontakt med noe betydningsfullt, noe intenst, noe emosjonelt henrivende og sterkt, noe viktig, avgrunnsdypt, noe dypt fascinerende», men det var godt nok. Jeg liker Nyengs terminologi fordi den er bramfri. Ære være ham for det. Jeg velger å lese hans innlegg som en spissformulering og som en grei «wake up call» til oss alle. Imidlertid er jeg urolig for hans studenter og undrer meg over hans forståelse av angst og engstelige mennesker. Det mangler en avgrensning her og jeg synes den er alvorlig. «Eksamensangst… Men skal ikke studenter ha slik angst…?», spør han. Joda, Nyeng. Studenter skal ha eksamensangst. De skal ha en viss eksamensangst nettopp fordi de kjenner «kontakten med noe betydningsfullt» – et poeng som også Audsen (Morgenbladet, 15-21.11) ganske så presist fremhever. Men de skal ikke få sin fremtid alvorlig vingeklippet på grunn av den. Ikke så lenge vi i det «sykeliggjørende …kliniske kollektiv» kan gjøre noe med det!

Jeg tror Nyeng har glemt å kvesse pennen sin. I sitt inspirerte innlegg er eksamensangst (i alle sine grader) devaluerende redusert til et anførselstegn (…slike «slitsomme» tilstander…). Den eksistensielle favoritt-emosjonen angst er, delvis med god grunn, noe man med fordel skal kjenne på i mange faser av livet. Men tro meg: Prestasjons-/ eksamensangst kan anta invalidiserende dimensjoner. Nyeng suser av gårde på en pute av floskler om «det eksistensielle» og om alle andres «evneveike begjær» etter et «autentisk» liv, men unnlater å fordype seg i hva hans studenter egentlig mener med sin uforskammede latter når han spør: «Hvorfor velger dere å føle dere så slitne?».

Vi berører det vanskelige temaet om det frie valg. Jeg skal ikke være dårligere enn Nyeng: Valg, eksistensielle og andre, er ikke frie. Det er hovedregelen. De er mer eller mindre frie. Mer for noen og mindre for andre. Av og til stopper det helt opp i nevrotisk ubesluttsomhet: «jeg vil, jeg vil! – men får det ikke til!». Et helt liv kan brukes opp i denne kampen. Spør Woody Allen. Jeg mener at jeg ofte kan velge om jeg skal hit eller dit, om jeg skal gjøre dette eller hint. Men spør for eksempel min studerende pasient med tvangstrekk om han i det hele tatt opplevde det som mulig å bestemme seg for hvilke fag han ville ta og om han kunne velge å ta sin videreutdanning i USA eller Australia? Etter et år med ambivalente grublinger og massiv angst trakk han seg til slutt fra alle beslutninger, og er nå i rutinepreget arbeid (og i behandling). Langt under sitt evnenivå og fjernt fra alle sine drømmer.

Lese mer?

ALLEREDE ABONNENT?
ABONNEMENT
Fra kr 39,-
per uke ved kjøp
av 12 mnd abonnement
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.