Annonse
04:00 - 03. januar 2003

Men maleriet var ikke dødt...

“2002 var kunståret da maleriet sto opp igjen fra de døde. For n’te gang. “

Annonse

Helt siden 1960-tallet har kritikere og kunsthistorikere med jevne mellomrom forsøkt å ta livet av det tradisjonsrike maleriet. Senest i løpet av 1990-tallet kom maleriet fullstendig i skyggen av andre kunstuttrykk som fotografi, video, installasjoner og film. Maleriet er blitt oppfattet som både anakronistisk og tildels reaksjonært. Et stillestående og stivnet medium i en ny kunstverden dominert av en stadig strøm av levende bilder.Nå ser trenden ut til å snu igjen. Bare i løpet av siste halvdel av 1990-tallet har et knippe unge kunstnere, som arbeider med maleriet, stille og nesten ubemerket glidd inn på den internasjonale kunstscenen. Toneangivende gallerier og museer over hele verden er igjen begynt å vise store maleriutstillinger. Cher Peintre, som ble vist i Pompidou-senteret i Paris i sommer, nøstet trådene tilbake til forløpere som Francis Picabia, Sigmar Polke, Alex Katz og Martin Kippenberger i tillegg til å presentere et dusin unge kunstnere som arbeider med maleri, blant dem John Currin, Kai Althoff, Brian Calvin, Neo Rauch og Luc Tuymans.

Cher Peintre (som forøvrig vises i Schirn Kunsthalle, Frankfurt fra 15. januar til 15. april 2003) stilte spørsmål ved om det figurative maleriet fortsatt kan være en radikal kraft. Svaret lå i den vitale variasjon og originalitet man møtte i utstillingen. Painting on the Move var en stor tredelt utstilling som ble vist i Kunsthalle Basel og i to av byens museer i løpet av sommeren. Også denne utstillingen trakk frem forbilder og viste et utvalg av de mest fremtredende samtidsmalerne.

Utstillingene i Basel og Paris var de første som satte søkelyset utelukkende på maleriet, uten å skjele til andre uttrykk slik tilfellet var med Painting at the Edge of the World, som ble vist på Walker Art Center i Minneapolis i fjor. Denne internasjonale oppmerksomheten omkring maleriet har endelig spredt seg til Norge også. Det er neppe tilfeldig at to av Oslos ledende gallerier viser maleri i sine siste utstillinger dette året, henholdsvis Paul Osipow i Galleri Riis og Jonathan Lasker i Galleri Wang. I tillegg er Carnegie Art Award 2002 på Kunstnernes Hus en tung mønstring av nordisk maleri.Ved siden av de nevnte utstillingene, var det to publikasjoner i høst som gjorde at jeg for alvor skjønte at maleriet neppe hadde fått sitt endelige dødsstøt. Vitamin P utgitt av det engelske kunstforlaget Phaidon er en solid billeddokumentasjon av den nye generasjonen malere, selektivt utvalgt av ledende kritikere og kuratorer. Kritikeren Barry Schwabskys korte introduksjon makter imidlertid ikke å gi noe tilfredsstillende bakgrunnsteppe for det som har skjedd innenfor maleriet de siste ti årene. Det kanskje mest oppsiktsvekkende med Vitamin P er at den inneholder en presentasjon av en norsk kunstner, noe som er uvanlig i slike internasjonale sammenhenger. Desto mer gledelig er det at Tor Magnus Lundeby er funnet verdig med sine «robot»-bilder, som for øvrig ble vist på Galleri Dobloug i februar 2002. Lundeby er helt klart en av de mest innovative og konsekvente kunstnerne i sin generasjon, og han har allerede fått berettiget internasjonal oppmerksomhet gjennom utstillinger i London, Helsinki og Stockholm. Den andre publikasjonen som vakte min nysgjerrighet, var siste nummer av det sveitsisk-amerikanske kunsttidsskriftet Parkett. Det toneangivende og radikale tidsskriftet hadde blant annet en presentasjon av den amerikanske maleren John Currin (født i Boulder, Colorado i 1962). Dette for meg inntil da ukjente navn viste seg å være en kunstner som ikke skydde noen midler, verken når det gjelder å rappe uhemmet fra kunsthistorien eller karikere «vanlige» mennesker på det mest ondskapsfulle. Currin kan umiddelbart virke uskyldig i sin tilnærming til det hverdagslige, men egentlig raljerer han både med tidens kroppsfiksering og kjønnsroller. Han gjør narr av det mannlige begjærlige blikk når han maler kvinner med en umulig anatomi av brede hofter og gigantiske bryster. Motivene kan han stjele fra kunsten, som for eksempel Gustave Courbets Steinhuggerne, eller fra populærkulturen, for eksempel fra søtladne julekort. Currins groteske overdrivelser gjør at bildene hans brenner seg inn på netthinnen. Som for flere av «ny-malerne» er Currin påvirket av Francis Picabias sene akter og av den «unge døde» Martin Kippenbergers figurmalerier. En fjern slektning av Currin er Håkon Gullvåg som med sin serie av portretter av dronning Sonja, vist på Galleri Dobloug i høst, har bekreftet sin posisjon som en fornyer av portrettkunsten. Enkelte av Sonja-portrettene er nærmest rene karikaturer, og viser Gullvågs frie og uavhengige forhold til den tradisjonelle genren.Noe av det mest karakteristiske med «ny-malerne» er deres uhøytidelige omgang med historien og ikke minst deres lek med modernismens tabuer. Modernismens historie har lagt klare føringer på hva som kan godtas som maleri. Alt som ikke følger den rene utviklingslinjen faller utenfor og er irrelevant for kunsthistorien.

Lese mer?

ALLEREDE ABONNENT?
ABONNEMENT
Fra kr 39,-
per uke ved kjøp
av 12 mnd abonnement
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.