Annonse
04:00 - 03. januar 2003

Debatt

Annonse

Tiden er for lengst inne for en storstilt utlufting av markedsallergier og mediestank. Den materielle standarden og det teknologiske raffinementet står i grell kontrast til den moralske habitus i kulturen. Den kulturelle forurensingen er vel så sterk som den industrielle. Men alt dette og mer til, kan du lese om både i denne avisen og mange andre. Ja, selv den sentabloide Aftenposten har fått med seg at den kritiske journalistikken selv, representerer makten som den så gjerne vil knuse. Fremprovosert av høstens «dopingavsløringer», rapporterer redaktør Harald Stanghelle om journalistikkens «tunnelsyn» og medienes sviktende troverdighet. Hadde han lansert en tilsvarende bevissthet for 8-10 år siden ville synspunktene vært originale og potente som kulturkritikk. Nå blir det bare lallende etterpåklokskap i forsøket på å snu seg med vinden som allerede blåser surt på mediemoralen. Sånn ca. midt på 80-tallet, den gang «markedet» avløste «folket» som den autentiske sannhetsmåleren, halset samfunnsbevisstheten inn i en kreativ rasering av etterkrigstidens solidaritetsmodeller. Det gjorde den med stjerner i øynene og nyfrelst entusiasme fra ideokronikør Reiulf Steen og resten av Arbeiderpartiet. I dag kan vi ikke lese en aviskronikk eller åpne et tidskrift uten at «markedskreftene» får så hatten passer. Til og med Jens Stoltenberg har funnet ut at det ikke lenger er lønnsomt å kalle velgerne for kunder, og scorer stort på det i debatt med Carl I. Folk som fnyste i harnisk (eller lo seg skakk) av samfunnsrefseriene til pastor Bratterud på 80-tallet, begynner nå å etterlyse autoriteter og folkeskikk i nøyaktig samme ordelag. Det er slett ikke tilfeldig at vi plutselig oversvømmes av litteratur som kritiserer overfladiskheten i den urbane kulturen. Strømmen av «trendkritiske» romaner åpenbarer med andre ord at ironiseringen over den hippe verden er blitt enda hippere enn det den ironiserer over. Tanker som for ganske få år siden var provoserende og utidsmessige er dermed blitt dagligvarer i samfunnsdebatten. Men dagligvarer er etterspurte. Spesielt nå som kjøpesentersamfunnet runder middagshøyden og tilbyr eksistensielle klisjéer side om side med ferdigkokte paroler mot turbokapitalismen.Hovedpersonen i Kjartan Fløgstads roman Paradis på Jord serverer for eksempel varer som er innpakket i den postmoderne livsfølelsen ( «litteraturen betyr ikkje noko. Familien finnst ikkje lenger. Eg har verken likesinna, forfedrar eller etterkommarar. Eg er løyst fra den sosiale koden. Men eg har pengar. « Sakset fra anm. i Morgenbladet). Ferdigkokt, men ikke like desillusjonert, er samtidskunstneren som tilbyr actionstunts mot reklamen: « …som forteller oss hvordan vi skal bli mer individuelle, men egentlig er masseproduktstrategier som gjør oss enda mer konforme». Kunstnerinnen som har gjort denne oppdagelsen bor i England og forteller til Morgenbladet at hun støttet Thatcher og gikk med «blondekrager à la prinsesse Diana før hun begynte å tenke selv». Litt påfallende kanskje, at hun tilfeldigvis kom til å følge Thatcher mens jernladyen var Englands sterke stemme og at hun begynner «å tenke selv» samtidig med at vinden snur og en ny livsfølelse seiler opp. (Du vil muligens hevde at den nye livsfølelsen seiler opp nettopp fordi vår engelske venninne (og hennes venner) «begynner å tenke selv». Hvis det er riktig, må vi også pålegge henne ansvaret for den daværende fru Thatcher og hennes popularitet. Det interessante spørsmålet blir uansett hvorfor noen begynner å utfolde seilene på en gitt tid samtidig med mange andre, og hvorfor andre igjen, som hadde satt alle kluter til på et annet (og mye tidligere) tidspunkt, ble liggende i vindstille (eller ble blåst til pinneved i dragsuget fra «samtiden»). Foreløpig kan vi konkludere med at vårt samfunn er i ferd med å bevege seg forbi topp-punktet i det liberaløkonomiske kulturparadigmet som har behersket vår livsverden i halvannet decennium. Dermed har en tidsperiodes bevissthet om sin forlorne karakter sivet inn over det samfunnskskiktet som, ved å stadfeste sin egen (se)verdighet, alltid vil røpe tidsåndens posisjon og siste bevegelser. Jeg skal prøve å illustrere hva jeg mener: Å være «motebevisst» blottlegger visse paradokser. Moten er tilsynelatende unnfanget i motstandens og frihetens gevanter. Ved å følge moten distanserer du deg fra det som er konvensjonelt og gammeldags, dvs. det som var mote ved forrige korsvei. Du er uavhengig og selvstendig, ja nærmest opposisjonell, i din avvisning av vedtatte normer i den gamle moten.

På den annen side kan vi ikke snakke om mote uten at vi står overfor en enighet om hvordan motstanden bør arte seg, altså hvordan det ukonvensjonelle bør se ut og designes. Det er denne oppdatertheten om hva som er riktig, som blir garantien for din gode smak, og det er kun snakk om et brudd (med det gamle) når du er «ukonvensjonell» sammen med andre og til rett tid. I det du føler deg selvstendig og severdig, avslører du egentlig bare det som er riktig akkurat nå.

Slik er moten en avantgardistisk konsensus. Den snylter på originaliteten og bekrefter seg selv gjennom en eksklusiv allianse mot det som var, men som ikke er lenger. Å være original derimot, betyr å skape sin verden utenfor eller forut for bevisstheten om en ny enighet, hva vi kan kalle «tidsånden».Den kritiske offentligheten, slik den fremtrer i mediene, springer ut fra den etterpåklokskapen som henter sitt mandat fra en fremvoksende sosial legitimitet. Om du har sett MedieMenerne på NRK2 vil du skjønne hva jeg mener. For når tiden er moden er den for lengst ute. Hos «mediemenerne» bobler overmodenheten i hermetiserte banaliteter servert med kjennermine.

Vi kan ikke love ketsjup til alle,
men vi lover å servere deg viktige saker hver dag.
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.