Annonse
04:00 - 17. mai 2002

Vassnes' filosofiske tradisjon

Annonse

va er mer enerverende enn filosofer som med død manns ånde holder oppe filosofiens fane og berettigelse med bistand fra Newton-natur og Kants utredningsbyrå? Mennesket er fritt fordi det har en attributt: evnen til å heve seg over naturens kausualitet! Naturen er determinert! Mennesket er fritt! Gi meg da heller en som virkelig kan overskride og styre oss ut av dette uføret. Gi meg da heller en Bjørn Vassnes eller Tor Nørretranders som kan måle friheten i prosenter med en lasermåler fra Bosch. (Maxbo 3999,-). Gi meg en empririker som kan si «jeg bedriver ikke metafysikk» 1000 ganger mens hun står på ett ben. Ja det ville faktisk være å foretrekke fremfor Kants tørre knokler. For det må bli atskillig verre for at noe skal bli bedre.

Det essensielle utgangspunkt for biologismedebatten er, slik jeg ser det, Dawkins’ påstand om at livets grunnenhet er genene og at det som er synlig for øyet (kropper f.eks). bare er hylstere for disse enhetenes væren. Disse egentlige enhetene kan vi putte under et mikroskop og ikke se, men lage modeller av. (Spiralen i den doble heliks reiser seg alltid oppover). Studerer vi disse modellene viser det seg at det overføres informasjon fra DNA til RNA til proteiner, enzymer, hormoner, videre til adferd. Altså har vi å gjøre med et kausalt forhold. Hvordan skal vi beskrive dette forholdet? Med hva slags kvalitet har vi å gjøre? Genene er… selviske og selvreplikerende De ønsker å føre seg selv videre, rett og slett. (Vi bedriver fortsatt ikke metafysikk. 500 ganger) Det er altså tilsynelatende slik at kroppene handler, men egentlig er det genene som er subjektet. Enhver handling er selvisk. Alle mine store og små bevegelser kan føres tilbake til «min» konto i reproduksjonsbanken. Det er litt problematisk å finne mekanismene for hvordan dette skjer rent empririsk, men med tiden vil kunne tilbakeføre 98% til disse minstedelene, som igjen kan tilbakeføres til fysikk via kjemi. Resten er memer som kan tilbakeføres til …?

Denne kausalmetafysikken har lange tradisjoner og kan mest sakssvarende studeres som filosofihistorie. Derfor kan et oppgjør med den også best gjøres fra et filosofisk ståsted. Her finnes det ikke etter min mening et bedre utgangspunkt enn Martin Heideggers filosofi. Problemet med Heidegger er at han taler så uklart og svevende om væren og guder som guder seg… Men det hele kan jo også gjøres enkelt og grovt. Det går an å ta for seg mennesket, se på det, se hvordan det ytrer seg uten tanke for de kausale årsaker. Det vi i følge Heidegger da finner er at mennesket er et vesen som forholder seg til seg selv. Det betyr at vi er det vi «tror» vi er. Skal du forstå et menneskets handlinger må du fortolke noe som allerede har fortolket seg selv. Vi har «evnen» til å være noe utover det rent fysisk konstaterbare. (En stein forholder seg ikke til sin steinethet.) Og det er dette som gjør menneske til det det er. Mennesket kaster ut en forståelse av seg selv og er denne. I bunn og grunn overskrider vi altså disse kategoriene frihet/ikkefrihet. Noe som nettopp var grunnen til at Heidegger følte seg som en fange i Sartres eksistensialisme. «Å være determinert» er altså en væremåte blant flere, og ikke noe som kan undersøkes som et emprisk faktum. Å sette seg fore å måle «friheten» er derfor i sannhet helt meningsløst. Men hva er det vi kaster ut, eller projiserer? Altså: hvorfor og hvorfra dannes vårt bestemte bilde av vår væren. Eller for å si det slik Bjørn Vassnes formulerer det: Hvorfor vil vi det vi vil?

ALLEREDE ABONNENT?
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse