TV-skjermens herskere

I Mark Hertsgaards nyutgitte reiseskildring, The Eagle’s Shadow, forteller han om en episode som oppstod da han skulle intervju noen islamske fundamentalister i Egypt. Hertsgaard hadde inntil da oppsøkt alle kontinenter på jakt etter oppfatninger om verdens siste supermakt. Han fikk ikke mye ut av de fåmælte mennene, som ikke hadde noe annet en forakt for Amerika. Men da Hertsgaard begynte å snakke om Hollywood og amerikansk populærkultur, lyste de opp, og en av dem utbrøt: «Kirk Douglas, Kirk Douglas!».

Undertittelen på Hertsgaards bok er Why America fascinates and infuriates the world. Det er med andre ord den ambivalensen store deler av verden nærer overfor Amerika som er Hertsgaards anliggende: på ene siden en aggressiv supermakt, på andre siden verdens ypperste leverandør av underholdning.

Denne ambivalensen vil ikke bli noe mindre etter at de to TV-seriene Presidenten og Sopranos har gått sin seiergang i store deler av verden. Mens den amerikanske «krigen mot terror» har snudd menigmanns oppfatning av supermakten i Norge, avdekker de to tv-seriene (som går på NRK1 og NRK2) at amerikansk fjernsyn for tiden fremstår som mer toneangivende enn Hollywoodfilmen. Samtidig holder de to seriene frem hvert sitt bilde av USA som også på hver sin måte har endret seg etter terroranslagene i Washington og New York i fjor (der de to seriene utspiller seg). Mens Presidenten har løftet det amerikanske presidentembetet til romantiske høyder, farlig nære det pompøse, har Sopranos blitt en enda mørkere og kompromissløs utforsking av den amerikanske drømmen. Men felles for begge seriene er at de har revitalisert to sjangere som de fleste trodde var kastet på film og TV-historiens skraphaug.