Annonse
04:00 - 26. april 2002

Om filosofi, biologi og naivitet

Annonse

Bjørn Vassnes har i sitt siste innlegg lagt seg på en mer forsonlig linje enn i det første, men vår uenighet er ikke noe mindre av den grunn. Men først et punkt der Vassnes og jeg i det minste er skinnenige. Vassnes hevder at «filosofiens tradisjonelle selvbilde virker naivt», og dette skyldes «dens manglende evne til å se på sine egne forutsetninger». Her kan jeg delvis være enig med ham. Men det er verre stilt med mange andre disipliner, ikke minst naturvitenskapene som ofte legger en temmelig naiv objektivisme til grunn uten å reflektere over kunnskapens forutsetninger. Vassnes skriver at «selv den mest abstrakte filosofien baserer seg på metaforer og kategoriseringer som ikke er selvtilstrekkelige, men som bare kan forstås på bakgrunn av grunnleggende, kroppslige erfaringer». Jeg kunne ikke vært mer enig, og har selv skrevet om dette i andre sammenhenger! Det Vassnes imidlertid synes å overse er at dette ikke bare gjelder filosofi, men også all vitenskap overhodet! Vi kan følgelig f.eks. hevde at «selv den mest abstrakte biologien … bare kan forstås på bakgrunn av grunnleggende, kroppslige erfaringer». Og så er spørsmålet hvordan vi skal redegjøre for denne kroppslige erfaringen.

Her vil jeg f.eks. gripe til den fenomenologiske tradisjonen, som har vist hvordan kroppslig erfaring er en forutsetning for all teoretiserende virksomhet, enten det handler om filosofi eller biologi. Men Vassnes setter en strek over hele denne erfaringen. Han er tilsynelatende ikke interessert i det kroppssubjektet som har en levende erfaring. I stedet hevder han at «hjernen» – og ikke bevisstheten – foretar valgene hos mennesket. Han trekker frem enkelte vitenskapelige «fakta» for å belegge sitt syn, f.eks. at det angivelig finnes forsinkelse på et halvt sekund i bevisstheten, slik at bevisstheten er på etterskudd i forhold til beslutninger som allerede er foretatt i hjernen. Jeg antar at han her sikter til eksperimentene til Kornhuber/Decke (1965) og ikke minst Libet (1985). Det er etter hvert kommet mange tunge innvendinger mot Libet – ikke så mye mot de rådata undersøkelsene hans frembrakte, men mot tolkningen han foretok av disse data. Det er uansett klart at dette ikke har status som «empirisk bevist», slik Vassnes hevder, men at det tvert imot handler om en meget kontroversiell hypotese.

Vassnes kritiserer meg for uredelighet fordi jeg har skrevet at «forholdet mellom gener og atferd er ikke entydig». Jeg liker ikke å bli kalt uredelig. Formuleringen Vassnes kritiserer finnes ett sted i min bok, der jeg skriver: «Jeg skal på ingen måte hevde at aggresjon og vold ikke har en genetisk komponent, men forholdet mellom gener og atferd er slett ikke entydig.» Dette var en del av et resonnement der jeg forsøker å beskrive hvilken begrenset rolle et fokus på gener kan ha i en forståelse av vold og aggresjon. Jeg påstår ikke at noen har hevdet at dette forholdet er helt entydig. Hva determinismeproblematikken angår, vil jeg trekke frem et sitat fra boken: «Svært få mener at et menneskes handlinger er et direkte produkt av dets gener. Jeg kjenner ikke til noen seriøse forskere som bekjenner seg til en slik hyperdeterminisme. Men selv hos mange som avviser en streng gendeterminisme, finner vi en oppfatning om at genene er det naturlige utgangspunktet for å forstå (og eventuelt kontrollere) de fleste menneskelige fenomener.» Her gjør jeg det eksplisitt at ingen forskere som er verdt å ta seriøst har så ekstremt ståsted. I den grad det finnes uredelighet her, er det snarere i Vassnes’ fremstilling av min angivelige uredelighet.

ALLEREDE ABONNENT?
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse