Annonse
04:00 - 08. november 2002

Mor er aldri bare mor

I Anne Oterholms femte roman utforskes begjærets virkemåte, i en konstellasjon ingen av de involverte kan ha ønsket seg, men like fullt tvinges til å forholde seg til. 

Annonse

Ødipus, Fedra, Hamlet: Den seksuelt aktive moren er blitt tildelt mange sosialt truende roller i den vestlige litteraturen. Mens dette toposet i mer statiske samfunn enn vårt gjerne opptrådte som skrekkeksempel, blodskam som måtte straffes for at orden skulle gjenopprettes, er det i dag kommet til et frigjøringsperspektiv, forholdet er et annet. Anne Oterholms femte roman, Etter kaffen, skriver seg, intelligent og sammensatt, inn i dette problemkomplekset. Og der mye norsk samtidslitteratur inntar barnets perspektiv for mer motstandsløst å kunne levere sine merkelig forurettede «oppgjør» med sekstiåtternes selvrealisering, er konstellasjonene, situasjonene og dilemmaene hos Oterholm mer interessante. Om enn spissformulerte: Romanens hovedperson forelsker seg i datterens kjæreste.

Hanne nærmer seg førti, hun er alenemor med to barn som ikke er langt fra å være voksne. Fredag kveld er både sønnen og datteren andre steder, så hvem kan det da være som ringer på? Det viser seg å være datterens nye (og, tenker Hanne, vel mye eldre) kjæreste, på uanmeldt besøk fra Bergen. Han må innkvarteres i huset og vartes opp mens Julie tar seg av den utrøstelige venninnen med kjærlighetsproblemer. Det er en uvant situasjon, og Henrik er ikke en som farer stille i dørene, sitter rolig i kroken eller nøyer seg med høflig konversasjon. Rollespillet er i gang – helgen blir overhodet ikke den avslappende oppladningen til neste arbeidsuke som Hanne hadde tenkt seg.

Allerede abonnent?
Fra
189 kroner
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning.
Du får alt stoffet som er i papiravisen,
eksklusive nettsaker, eAvis
og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse