04:00 - 22. november 2002

Konsentrert meditasjon

Selv om Jan Erik Volds nye diktsamling vakler litt en gang iblant, er dens beste partier som rene meditative lynnedslag å regne. 

Tolv meditasjoner er neppe Jan Erik Volds beste diktsamling, men så dreier det seg da også om et lyrisk forfatterskap som rommer skjellsettende utgivelser som Mor Godhjertas glade versjon. Ja, Bok 8: LIV og Sorgen. Sangen. Veien (pluss det utrolige satyrspillet kykelipi). Årets bok fortjener i alle tilfelle mer seriøs oppmerksomhet enn den har fått fra enkelte kritikere, for om det ikke er poetens mest superbe utgivelse, er boken utvilsomt god nok – og den inneholder flere flotte, minneverdige dikt. Her er ett av dem, fra bokens avdeling nr. III, «Fattig ble du født», som særlig tematiserer opplevelser av tid, død og ensomhet:


Linjene lar seg utlegge som et dikt om døden, eller om en eksistensiell situasjon som kan sammenlignes med å synke eller å ta heisen ned til kjelleretasjen – sorg, savn, svart melankoli. Alle som har hatt en viss befatning med reell melankoli – «det synlige mørket» – kjenner følelsen av å synke i noe tilsynelatende bunnløst, men det man synker i, er innenfor en selv, ikke utenfor. Du er din egen heis, som du tar ned i din egen kjelleretasje; sammen med deg følger alt det som er deg selv, hele huset, om man vil: «I fell and fell alone», som Radka Toneff sang på sin siste plateutgivelse, Fairy Tales. «Heisen er del av et solsystem», og der skinner for anledningen det Gérard de Nerval kalte «melankoliens svarte sol». Lest som et dødsdikt, kan man fortolke linjene slik at bevisstheten forsvinner ned i sin egen sjakt, mens hele det solsystemet et jeg utgjør, følger med i dette raset, ned i kjelleretasjens totale mørke. Diktet kan følgelig beskrive dødsøyeblikket, men det kan også forstås som en skildring av hvert enkelt menneskeliv som et eneste langt fall. «Wir alle fallen,» skrev Rilke i et kjent høstdikt. «Vi tar alle heisen til bunnen av sjakten,» kunne det virke som om Vold sier i dette diktet.

Eller i denne delen av et dikt. Slik tittelen gir et hint om, består Volds nye samling av tolv seksjoner, men alle disse er igjen delt inn i tolv underseksjoner – hver av dem på tolv linjer – som både kan leses som enkeltstående dikt og som biter av en større helhet. Det er viktig at man husker dette og ikke gir seg til å lese de forskjellige diktene/underavdelingene for isolert i forhold til de større sekvensene de inngår i, men kan hende er det nettopp den tabben de negativt innstilt anmelderne har begått denne gangen. Hver seksjon bør betraktes som et større dikt, hvor de tolv delene belyser, supplerer og kommenterer hverandre; leseren bør bla frem og tilbake, sammenlikne, parallellføre og kontrastere – men også merke seg tilknytningspunktene mellom de tolv hovedsekvensene. (Diktet jeg siterte ovenfor peker for eksempel frem mot bokens sekvens nr. IX, «Solen tok heisen ned». Innenfor avdelingen det hører hjemme i, følger det umiddelbart etter to dikt om akutt fare.)

Annonse