Annonse
04:00 - 10. mai 2002

Hvor kommer grunnene fra?

Annonse

Vårens biologidebatt har ikke gått forgjeves. Man kan nå hevde vitenskapelige forklaringer uten å bli møtt med beskyldninger om sosialdarwinisme og annen dumskap. David Hume har lært oss at vi kan kombinere normativ frihet med årsaksforklaringer, fordi det som skal skje ikke kan utledes logisk fra det som har skjedd. Og William James har gitt oss et pragmatisk grunnlag for å velge hva som skal skje – man tar seg den frihet.

Spørsmålet nå er hva som best kan forklare menneskelige handlinger. Jon Hellesnes mener svaret opplagt ikke er vitenskap. For når man betrakter «menneskelig aktivitet som om den fullt ut var et produkt av nevrofysiologiske prosesser .. da ser man naturligvis bort fra slike fenomener som intensjonal handling. » (Mb, 3.5). Lars Svendsen er enig: «Både mennesker og maur har atferd, og atferd har årsaker. Men mennesket handler også […], og handlinger har grunner.» (Mb, 5.4). Ifølge filosofene trenger man såkalt rasjonalistisk handlingsteori, og ikke vitenskapelige forklaringer.

Antonio Damasio er uenig, og i Descartes’ error beskriver han handlingene til folk som har fått en spesiell skade i prefrontallappen. En slik pasient, Elliot, beholdt sin hukommelse og intelligens, ja, til og med sin humoristisk sans. Men skaden forflatet alle følelser, og han evnet ikke lengre å holde seg til sine planlagte handlinger. Elliot kunne ikke leve som Markus Lindholm (Mb, 3.5): «Jeg ga ikke etter, jeg gjennomførte det jeg egentlig hadde bestemt meg for. En stakket stund steg jeg ut av min årsaksstyrte atferd og utførte en motivert, begrunnet handling.» Elliots skade viser at intensjonale handlinger er nevroprosesser, som henger like tett sammen med følelser som med kognisjon.

ALLEREDE ABONNENT?
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse