Annonse
04:00 - 10. mai 2002

Biologisk determinisme?

Annonse

I Morgenbladets spalter raste en betydelig debatt for snart 50 år siden, en debatt hvor darwinistisk materialisme ble kritisert i sterke ordelag av det antroposofisk orienterte trekløver André Bjerke, Jens Bjørneboe og Hjalmar Hegge. Dette var, ifølge Bjerke, «nest etter Mykle-feiden, den lengste og heftigste kulturdebatt i etterkrigstidens Norge», og det raste med korte mellomrom i Morgenbladets spalter i årene 1955-1957. Dette er den gamle og ideologiske debatt hvor arven etter Hegel, Goethe og Steiner settes opp mot darwinismens mangel på et åndelig ankerfeste. Ankepunktet er at med darwinismen (og spesielt ny-darwinismen) forsvinner den hegelianske ånd, man henfaller til materialistiske forklaringer på alle fenomen, og man taper den moralske dimensjon. Intet nytt under solen altså, når denne debatten igjen går i Morgenbladets spalter.

Jeg har ikke fulgt hele debatten og risikerer derfor å gjenta argumenter som er fremført tidligere, men det er verdt å knytte noen kommentarer til begrepene «biologisme», determinisme og fri vilje. Biologisme som Lars Svendsen benytter både i sin bok Mennesket, moralen og genene og ellers er troen på biologi som totalforklaring. Svendsen slår her inn åpne dører. Argumentasjonen var nok dels relevant hva angår deler av Edward Wilsons førstegenerasjons sosiobiologi, men den oppleves som foreldet i dag. Svendsen tillegger da også den angivelige biologisme uforholdsmessig stor makt når han hevder at den «utbredte biologismen i samtiden» utgjør den største trusselen mot oppfatningen av mennesket som et moralsk ansvarlig vesen som er forpliktet overfor sine omgivelser – selv om historien utvilsomt har vist at biologi kan misbrukes.

Viktigere er diskusjon om hvorvidt moral kan ha en evolusjonær opprinnelse, og hva dette i så fall innebærer. Svendsens argumentasjon kan lett tolkes i retning av et nei. Begrunnelsen er at en evolusjonær moral ikke kan være normativ eller gi opphav til en etikk (etikk her i betydningen normativ moral). Her mener jeg at Svendsen blander kortene. Moralske følelser som springer ut av empati har åpenbart en evolusjonær opprinnelse. Det kan man godt hevde uten å slutte fra er til bør. Frykten for hva Moore kalte «the naturalistic fallacy» er overdrevet, selv om det er rett nok at normative aspekter ikke kan forankres i biologi eller gener. Her kan nok Wilson være uklar i sin argumentasjon, men Richard Dawkins kan ikke beskyldes for dette. Dypest sett må moral enten ha en evolusjonær eller en metafysisk opprinnelse, og jeg opplever ikke at Svendsen argumenterer for det siste alternativet. Det samme gjelder kultur i en videre kontekst. Kultur er imidlertid en selvgenererende prosess, og det ville være naivt til det absurde å hevde at biologi kan gi et uttømmende svar på alle menneskelige motiver og handlinger, men hvem hevder dette? En biologi som er politisert eller ideologisert i den grad at betegnelsen -isme er relevant finner man knapt i dag.

ALLEREDE ABONNENT?
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse