Annonse
04:00 - 15. mars 2002

Angsten for metafysikken

Biologismedebatten mellom Hanno Sandvik og Markus Lindholm berører meget grunnleggende spørsmål om menneskets frihet og verdighet. Men «det filosofiske» eller «metafysiske» er åpenbart et farlig terreng å bevege seg inn i, så det blir med berøringen. Konkretisering følger.

Annonse

Hanno Sandvik forsikrer oss i sitt innlegg den 1. mars om at: «…etikk og frihet er begrep utenfor biologiens kompetanseområde». I boken Egoisme (1999) understreker Dag O. Hessen det samme, at biologien er fritatt for alt ansvar i denne sammenheng: «…et poeng som ikke kan understrekes nok, er at det ikke er biologiens anliggende å slutte fra et biologisk er til et etisk eller moralsk bør i verdispørsmål.» Dette er etter hvert blitt standardløsningen på det åpenbare problem at materialistisk biologi ikke støtter opp under – enn si kan begrunne – menneskets frihet og verdighet. Men er denne løsningen holdbar? Eller hvor er det vi henter næring til våre normer fra? Mon tro om den ikke kommer fra vårt verdens- og menneskebilde, altså fra er-dimensjonen. Er det da troverdig å snakke om menneskets ukrenkelighet, samtidig som vi beskriver mennesket som en biokjemisk maskin innrettet for genoverføring? Eller uttrykt i en mer tradisjonsrik vending: Hvor konsistent blir det å si at ‘mennesket er et dyr, men vi bør oppføre oss som folk’?

Hva som skjer når biologiens er begynner å invadere våre normer, kan bioetikeren Peter Singer opplyse oss om. I boken Practical Ethics (1993) uttrykker han det slik: «Om man berøver et menneske livet uten dets aksept, så bryter man derigjennom dets ønsker for fremtiden. Dreper man en snegl eller et dagsgammelt barn, så bryter man ingen slike ønsker, ettersom sneglen og den nyfødte ikke kan ha slike ønsker.» Singer anbefaler i dette utsagnet verken den ene eller den andre handlemåte. Formalt befinner utsagnet seg på det deskriptive nivå. Men en må være rimelig tungnem for ikke å se dets normative implikasjoner. Og disse er avgrunnsdype.

Jeg hører innvendingen: «Ja vel, og hva vil du så gjøre med dette? Dikte om virkeligheten? Dikte om biologien?» – Det som her kalles er-dimensjonen, er imidlertid ikke «virkeligheten» rett og slett. Det er en tolkning av virkeligheten – nærmere bestemt mainstream-biologiens bilde av virkeligheten. Bortsett fra Peter Singer har ingen uttrykt dette bildet så klart som DNA-molekylets kartlegger, Francis Crick. I boken The Astonishing Hypothesis (1995) uttrykker han det slik: «…’du’, dine gleder og dine sorger, dine erindringer og dine ambisjoner, din følelse av personlig identitet og fri vilje, er faktisk ikke noe annet enn adferden til en gedigen ansamling av nerveceller og deres assosierte molekyler… Du er ikke noe annet enn en pakke nevroner.»

ALLEREDE ABONNENT?
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse