Annonse
04:00 - 20. desember 2002

Bibeltro til verdens ende

“Si, hvordan er det med din kristendom? spurte Gretchen sin beiler Faust, og gikk rett til sakens kjerne. Svaret på dette spørsmålet skaper en kløft mellom USA og Europa, en kløft som stadig blir bredere. “

Annonse

Det er vanskelig å forestille seg at forbundskansler Schröder skulle avslutte en tale i Forbundsdagen med å gi representantene et hjertelig «Gud velsigne dere!» med på veien. Heller ikke da han avla embetsløftet sitt, slapp den tradisjonelle formelen «så hjelpe meg Gud» over leppene hans, og det samme gjaldt sju av ministrene hans. Selv forbundspresidenten, som er en from sjel, ville kvie seg for å påkalle Guds velsignelse over parlamentet, slik president George W. Bush med den største selvfølgelighet gjorde under besøket sitt i Berlin. Og hvis Frankrikes statssjef skulle begå en slik handling, ville nasjonen bryte ut i et unisont protestrop: Den hellige «laisismen» ville være truet, det skarpe skillet mellom kirke og stat, dette uunnværlige budet i den republikanske religionens katekisme. Den franske regjeringen forhindret til og med at den jødisk-kristne tradisjonen i det hele tatt nevnes ved navn i innledningen til charteret over europeiske grunnrettigheter, en del av EUs fremtidige forfatning.Amerikanerne tar dette forbløffet til etterretning – gjemmer ikke den jødisk-kristne tradisjonen vår felles transatlantiske arv? Det er sant. Og likevel har religiøsiteten, som har preget sjelene på begge sidene av Atlanteren i lange århundrer, etter hvert utviklet seg til å bli det fenomenet som i størst grad skiller Europa og USA fra hverandre. Raymond Boudon, sosiolog ved Sorbonne (et av Vestens eldste universiteter), kalte det l’exception religieuse américaine. Forbauset pekte professoren på et paradoks: På den ene siden er USA «det mest moderne av de moderne samfunn». På den andre siden rister amerikanerne av seg «avmystifiseringen» av troen, som vitenskapen, fremfor alt deres egen, må ta ansvaret for, med en ro som skulle tilsi at den slett ikke skulle ha noe med dem å gjøre. Den lærde herren klarte ikke å få denne alt i alt fredelige, om enn ikke spenningsfrie, fundamentale motsetningen til å gå opp.

De fleste tyske og franske forfattere og akademikere ser seg forgjeves om etter en rasjonell forklaring på den tilbakelentheten som amerikanerne møter en konflikt med, som jo egentlig burde få dem til å skjære tenner og rive seg i håret. I de tyske og franske intellektuelles kritiske øyne er den påståtte gudfryktigheten til de transatlantiske beskytterne våre ikke annet enn hyklersk og overfladisk fromhet.

Den angelsaksiske religiøsiteten, som ikke legger skjul på arven fra kalvinismen, møter alltid irritabel mistro på kontinentet. Verken de franske katolikkene eller de tyske lutheranerne aksepterer det etiske innholdet i at den guddommelige velsignelsen manifesterer seg i jordisk velstand, noe protestanter i England og USA tar for gitt med stor selvfølgelighet. Med blikket på det «perfide Albion» ytret kontinentet unisont sin avsky for «kremmernasjonen» Storbritannia. Denne fordommen mot de forkynnende impulsene til den britiske imperialismen lot seg uten videre overføre til frihetsbudskapet i «den amerikanske nykolonialismen».

Lese mer?

ALLEREDE ABONNENT?
ABONNEMENT
Fra kr 39,-
per uke ved kjøp
av 12 mnd abonnement
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.