Annonse
04:00 - 04. oktober 2002

Om den abstrakte universalismens ortodoksi. Et sluttsvar om Jan Kjærstads verdensbilder og selvbilder

Annonse

Høsten 2001 ble det skrevet mye om at alt ble forandret 11. september. Jeg bestemte meg da for å skrive en bok med et helt annet utgangspunkt: Den 11.9 var ikke en begivenhet som grunnleggende endret verdenshistoriens retning. I alle vesentlige trekk (den globale fattigdommen, USAs dominans og maktarroganse, trusselen fra totalitær fundamentalisme og lignende) forble verden den samme. Det som derimot var av stor betydning i Norge var at flyene som la WTC i grus, også traff fundamenter i sentrale norske verdensbilder. Det historiske festet til norsk universalisme, lineær historieteori og datostemplede verdensbilder kunne tydeligere avkles det slør av normalitet som en abstrakt utviklingsoptimisme hadde hyllet dem inn i.

Men i stedet for kritisk refleksjon over tenkemåter, som vant gjennom i Europa på 1800-tallet i kjølvannet av den industrielle revolusjon, og som av ulike historiske grunner har fått stor oppslutning i Norge, ble slike tenkemåter reifisert. Et ground zero i denne sammenheng var Jan Kjærstads narssistiske og omtrentlige analyse elleve måneder etter. Han skrev oss alle inn i sitt Store vi, som en kloning av seg selv og sine ideer, og advarte samtidig mot harselas og kritikk av de intellektuelle. Verden falt litt på plass i en normaliserende beskrivelse av terroristene og USA mens forfatteren ventet på Mesterveveren som kunne gi verden dens sammenheng tilbake.

Jeg mener det er viktig å prøve å forstå hvordan norske intellektuelle har fortolket verden og verdensutviklingen de siste tiårene. Verdensbilder og selvbilder rekonstruerer ikke norske tenkemåter, men noe mer avgrenset og presist og derfor forskbart: sentrale idétradisjoner som har behersket mange norske intellektuelle. Eller med andre ord: Boken identifiserer og analyserer noen konvensjoner og begrepsknipper som har opprettholdt hegemoniske måter å beskrive verden på, og omhandler en intellektuell erfaring som ikke før er søkt språkliggjort (bl.a. ved en analyse av Kjærstads trilogi, hvor hovedpersonen, Forføreren, blir forført av sin egen kunnskapsløshet om «annerledeshet», men hvor prosjektet klarer å forføre en hel anmelderstand til å lese boken som grensesprengende). Den fremmer et teoretisk perspektiv på bistandsepoken og drøfter muligheten for å tenke om verden uten herskende sjabloner og dikotomiseringer, ved bevisst skifte av hva jeg kaller kommunikativ situasjon og ved å søke å undersøke fenomen som revolterer mot herskende sjabloner og skiller. Det er altså en historiebok, opptatt av teoretiske og metodiske spørsmål med hensyn til utvalg og fortolkning av tekster og talehandlinger. Det radikale er selve metoden: å historisere dominerende språk og verdensanskuelser. Kjærstads to innlegg om kritikerens psykologi og historie tyder på, for å si det sånn, at han synes det er ubehagelig at noen av hans tekster blir objekt for en slik analysemåte.

Annonse