04:00 - 30. august 2002

Ground Zero. Jan Kjærstad elleve måneder etter.

I Reisenotater: Dikt fra 1973 skrev Kolbein Falkeid om en reise til Afrika. Han reiste med fem bøker om verdensdelen, og tenkte han var godt forberedt. På veien møtte han en mann fra Tchad som skulle til England. Han hadde fem bøker om Europa og tenkte han var godt forberedt. Ingen av dem sa noe morsomt, skriver Falkeid, «men plutselig satte vi oss ned og lo». Mannen fra Tchad og dikteren fra Norge sin latter uttrykte et oppbrudd. I et øyeblikk overskred de kulturbarrierer: «Jeg vet hvorfor du ler, og jeg vet at du vet hvorfor jeg ler, og jeg vet at du vet at jeg vet hvorfor du ler.» De forsto at de samtidig hadde oppdaget komikken i et generelt problem: forenklingen av «de andres» realitet.

Mens jeg leste Jan Kjærstads lappeteppe av godtkjøpsideer, «Elleve tvillingtanker, elleve måneder etter», i Aftenposten den 24. august, dukket Falkeids dikt opp fra hukommelsen. Men jeg smilte ikke én eneste gang da jeg leste kommentaren, selv om den forenkler både De Andres og våre realiteter. For å snu et gammelt sitat på hodet: Første gang som komedie, andre gang som tristesse. Forfatteren som Det Store Vi sin stemme

11. september endret ikke verdenshistorien, men rystet verdensbilder og stereotypier. I en slik situasjon er det spesielt viktig ikke bare å etablere distanse til enkle generaliseringer om «Den andre», men også – og i like stor grad – om «oss» i et forsvar av den intellektuelle debatt og verdipluralisme.

Annonse