Annonse
04:00 - 12. juli 2002

Forsvar meg, elsk meg

Annonse

Men hva med kjærlighet?» synger Kaia Huuse. Aftenpostens Kathrine Aspaas følger opp 8. juli med å hevde at hvis menige blir strøket mer med hårene gjør de det bedre i krig. Kanskje er krig for Aspaas å betrakte som en type pedagogikkhappening, men det aner meg at det ofte oppleves annerledes av de som er med. Hvis man absolutt vil krige – og akkurat det virker ok for Aspaas – må man faktisk sørge for å utdanne noen passelig avstumpede og autoritetstro gutter, overfølsomme poetnaturer egner seg gjerne bedre i fredstid. Dette bekymrer ikke Aspaas, hun er mest opptatt av at de menige blir skreket til i full offentlighet, utrolig, men sant, eldre offiserer skriker inn i de sarte, nyvaskede gutteørene. «Hva slags mennesketyper er det vi ønsker oss?» spør Aspaas. Her kunne man tilføye at disse stakkars guttene kommer rett fra videregående skole der de har tilbrakt tiden med å klistre veggavis av internettutskrifter, gneldre «jævla hore» til gevantkledde lærerinner og spare penger til russebussen. De ekstra heldige tilbringer dessuten en del tid sammen med ytterligere gevantkledd personale som sitter ved blomstrete-duk-rundbord og forsøker å nå inn til disse guttene: «La meg, Ullkledde Spesialpedagog, få krafse litt i ditt innerste jeg».

Tolker jeg Aspaas riktig, er dette noe forsvaret bør følge opp, med godbiter fra 90-tallets lederutvikling: Rollespill og kjenn-deg-selv-seminarer der offiserene leker Bjørnen sover og alle skal klemme hverandre. Det er tross alt hårsårhet som gjør menn mulig å leve med, som Aspaas så klokt uttrykker det. Hårsåre menn er altså noe forsvaret i større grad bør dyrke frem. Menn som under forkjølelsens åk bare kan identifiseres som et kontinuerlig Fleksnes-pip nedenfra dynene. Som aldri har tatt en eneste beskjed fra andre enn grenseløse Mamma Mia der hun alltid står klar med Bolognesen, surrer tøyfiller på den minste skramme og skjeller ut naboen når han påpeker at lille Stefano ble observert i det han var i ferd med å skjære hull på nevnte nabos Fiat-dekk. Riktignok er oppdragelse av denne typen mye av årsaken til at Italia aldri har gjort det særlig bra i krig, verken militært eller moralsk. De bidrar med en tanks eller to, skifter side i siste liten og lynsjer de ansvarlige på torget når det hele er over. Men Gud, så gode gutter!

Det hører dessuten med til Aspaas’ idé om italiensk-mammagutt-soldat at man må få menige til «å tro på det de driver med». Jeg skal glede meg over en pasifistisk seier den dagen førstegangstjenesten blir innledet med følgende: «Vi tar livet av folk gitt visse kulturbestemte interesser. Tenk godt på om dette er noe du forstår vitsen med og kunne tenke deg å være med på. Snakk litt med kameratene, lag gjerne en veggavis, så tar vi et gruppearbeid på skytefelt, terrorbalanse eller Nye NATO etterpå.» For de av oss som ikke er så opptatt av krig ville dette være en god løsning, ettersom klipp, lim og rundbordskonferanser ville erstattet forsvarets mer brutale funksjoner. «Tenk om det ble krig og ingen gadd å stille opp» ville endelig være realisert. Men for dem, deriblant Aspaas, som synes det er flott med både forsvar og MammaMia-disiplin ville artige profileringsoppgaver snart melde seg. Kosekroken Forsvaret.

ALLEREDE ABONNENT?
Kjøp abonnement
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

«Alle vet at forskning bygger på forskning.»
Jeg har aldri skrevet, som Oktober hevder, at forfatterens svenske kone først fikk lese Om våren etter at romanen var utgitt.
Hvordan forholder Den norske Forfatterforening seg til Schiøtz’ gjentatte bruk av foreningens beklagelse?
Kvalitetsvurdering er vanskelig, det er klart, men hvis det blir helt tilfeldig, et lotteri, så mister jo systemet legitimitet.