Annonse
04:00 - 31. mai 2002

Kulturlandskap i endring

Med fokus på utvikling i norske kulturlandskap, ønsker Arne Lie Christensen å fremme en moderniseringskritisk studie hvor vern av kulturminner er sentralt.

Annonse

Førsteamanuensis i etnologi ved Universitetet i Oslo, Arne Lie Christensen, setter i boken Det norske landskapet fokus på landskapets utvikling. Det handler om nordmenns omgivelser sett ut fra et kulturhistorisk perspektiv, om hvordan omgivelser former mennesker og om naturlandskap som har blitt kultivert. Forfatteren opererer med fire bygdesamfunn som fungerer som idealtyper i hans vitenskaplige studie: Kapteinsgården Hjelle i Valdres, Todalen på Nordmøre, Grunnfarnes på ytre Senja og Opakermoen på Romerike. Han ønsker å granske disse stedenes landskapsutvikling med «etnologiens jordnære blikk.» Christensen prøver å gi bilder av disse stedenes utvikling fra et førindustrielt miljø i siste halvdel av 1700-tallet og frem til vår egen moderne samtid.

I følge Christensen er landskapsutviklingen fra siste halvdel av 1700-tallet og frem til i dag inndelt i tre etapper: den førindustrielle fasen (førmoderne tid) frem til midten av 1800-tallet, industrialiseringen og det første «hamskifte» (moderne tid) frem til midten av 1900-tallet og vår egen tid og det andre «hamskifte» (senmoderne tid). Med industrialismen kom det første skiftet, noe som førte til at sosiale linjer og punkter i landskapet ble endret. Linjene pekte nå mer ut av lokalmiljøet med kaien og jernbanen. Det andre skiftet kommer med niårig skole og en økende skolesentralisering.

Forfatteren sier i forordet at han vil «beskrive landskapet i et bredt, kulturelt perspektiv og blikket rettes mot det fysiske, det sosiale og det kognitive.» Å studere et landskap i et kulturelt perspektiv vil si å se på landskap i endring – i en prosess. Opp gjennom historien har mennesket tilpasset seg sine omgivelser, og dermed også endret dem. Christensen gjentar ofte at både fortid og samtid, natur og kultur møtes i landskapet. Han vil tilnærme seg landskapet på en konkret måte, ved «å få leseren inn i landskapet» som han uttrykker det.

Innenfor faget etnologi oppsto interessen for landskapsstudier på begynnelsen av 1970-tallet, parallelt med en økende interesse for vern av kulturminner. I takt med denne økende interessen, er det blitt større oppmerksomhet om det fysiske miljøet som helhet. I studien fremstår de enkelte stedene som både åpne og lukkede landskap hvor man hadde en sosial økonomi og en kulturell enhet.

Tidligere hadde man produksjon på egen gård og man sikret mangfold og selvforsyning. Men rundt midten av 1800-tallet ble jordbrukslandskapet forandret, og mer tilpasset et mønster typisk for den industrielle tid – noe som igjen var en forutsetning for endring i samferdsel. Viktige punkter i landskapet var kirken, hvordan samferdsel gikk fra skip til vei og hvordan industrien og vannkraftutbyggingen fikk fart. Andre faktorer her var flo og fjære og de førindustrielle klyngetun. Landskap er blitt «vrengt» for å bruke et begrep fra forfatteren. Med bil, mindre fiske og mindre båttrafikk, ble blikket i økende grad vendt bort fra havet og rettet innover. Slik viskes tidligere livsformer vekk.

Det norske landskapet fremhever hvordan kombinasjonsbruk spilte en sentral rolle i Norge, og hvordan slike bruk gir forståelse for trekk både ved bosetning og landskapsutnytting. Langs kysten dominerte kombinasjonen fiske og jordbruk, mens det i innlandet var skogbruk og jordbruk. Den norske naturen stilte bøndene overfor store utfordringer, noe som dannet forskjellige regionale driftsformer og landskapstyper. Men målet var like fullt det samme i følge forfatteren – nemlig å finne en balanse mellom natur og kultur. Christensen mener målet var et jordbruk i økologisk og økonomisk balanse, og tilpasset det lokale naturgrunnlag og familiære behov.

Christensen viser hvordan moderniseringsprosessene har vært kraftige innenfor primærnæringene, og spesielt overfor jordbruket etter andre verdenskrig. Jordbruksdriften har blitt mer effektivisert og sentralisert, og større områder som tidligere ble benyttet, står nå ubrukte. Kommunikasjon er en av faktorene som har bidratt til å endre landskap mest, ikke minst i forhold til vårt syn på landskapet: jernbanen, dampskip, vei og privatbilismen.

Forfatteren er bekymret over moderniserings- og endringstakten i Norge, og dens utarming av vår historie og vår bakgrunn. I den sammenheng mener han at en «revitalisering og nostalgisering» av landskapet fremstår som en sunn motvekt mot moderniseringen. Et spørsmål man som leser sitter igjen med, er hvordan de norske samfunn kunne være i en slik «harmonisk» tilstand, når hundretusener av nordmenn på 1800-tallet emigrerte til Nord-Amerika?

Christensen har en teoretisk drøfting og tilnærming til faget og bokens tema. Han får frem moderniseringens tveeggede utvikling, men han fremstår likefullt som «vinklet» i den praktiske gjennomgang av fortellingene sine. Han innrømmer at hans faglige engasjement har «et normativt grunnlag» – i kombinasjon med et forsøk på å «beholde det vitenskapelige perspektivet». For leseren kan det virke som hans noe verdikonservative grunnlag har blitt tillagt mest vekt. Han mener at begrepet kulturlandskap må være «verdinøytralt», men som leser blir man ikke helt overbevist om han klarer å lese det «nøytralt» selv.

Christensen mener det er en økende interesse for begrepet kulturlandskap, fordi det «henger sammen med store politiske og kulturelle holdningsendringer, og en økende sivilisasjonskritikk.» Det er i følge forfatteren også et økende behov for å avbilde menneskets helhetlige omgivelser som en reaksjon mot naturvitenskapene. Men hva denne reaksjonen består i, forblir uklart. Forfatteren havner tidvis i en posisjon hvor den førindustrielle bondebefolkningen og dets landskap på mange måter fremstår som det «ekte» norske.

Arne Lie Christensen forteller en forfallshistorie hvor historisk- og stedstilknytning oppløses parallelt med et løsere forhold til naturen. Dermed mister mennesket viktige dimensjoner i livet, ifølge forfatteren. Han er kritisk til utviklingen vi er inne i, og lengter tilbake til en tid da menneske levde mer i pakt med sine omgivelser.

Tidvis kan det virke som om forfatteren sitter for nær sitt eget forskningsmateriale, slik at man som leser blir usikker på verkets akademiske interesse. Christensens bok om kulturlandskap og dets utvikling og endring er et forsøk på å være populærvitenskapelig, akademisk og politisk. Dette er en vanskelig kombinasjon som forfatteren bare lykkes delvis med.

Arne Lie Christensen:

Det norske landskapet

– Om landskap og landskapsforståelse i kulturhistorisk perspektiv

352 sider. Pax forlag. 2002

Annonse