Annonse
04:00 - 17. mai 2002

Kjære fedreland, deg vil jeg kjøpe

“Berlusconi underkaster demokratiet sin private lykke - og etterlever dermed et italiensk ideal. “

Annonse

Fenomenet Berlusconi skaper bølger i den offentlige opinionen i Europa og polariserer det italienske samfunnet. Ofte uttrykkes til og med en bekymring om at det i Italia utvikles en «demokratisk» avart av fascismen. Men en slik historisk analogi er misvisende, ja absurd. Hvis man søker nøkkelen til å forstå den italienske samtiden i den fjerne fortiden, vil man raskt ligne på de fordømte i Dantes helvete som for evig har hodet vendt bakover.Det eksisterer ikke noe «regime» i Italia i dag, slik mange bekymrede europeiske observatører kaller Berlusconis regjering. Man kan for tiden ikke snakke om at elementære demokratiske rettigheter er avskaffet, noe som kjennetegner autoritære styresett. Likevel har Europa rett til å være på vakt. Riktignok er Silvio Berlusconis vekst i første rekke resultatet av spesifikke kulturelle og politiske forhold i Italia, og har ikke gyldighet som modell. Samtidig er den imidlertid også symptom på en omfattende samfunnsendring som har sin årsak i globaliseringen og nasjonalstatens tap av suverenitet. I så måte må situasjonen i Italia regnes som en advarsel for alle vestlige demokratier. I den sammenhengen er følgende påfallende: Berlusconi har vunnet sine mest spektakulære seire i de rike områdene av Nord-Italia. Dette tar teoretikere som Massimo Cacciari, tidligere borgermester i Venezia, filosofen Giacomo Marramao fra Roma og statsviteren Gian Enrico Rusconi fra Torino til inntekt for sin hypotese om at det nettopp er regioner med sterk økonomisk utvikling og høy konsentrasjon av rikdom som gir grobunn for politikere og bevegelser med programmer som består av en populistisk og antipolitisk, antiuniversalistisk og selvsentrert retorikk. Ved siden av Berlusconi kan nevnes Jörg Haider i Østerrike, Christoph Blocher i Sveits og Ronald Schill i Tyskland – Jean-Marie Le Pen, som er en «klassisk» demagog som appellerer til de som føler de kommer til kort, passer riktignok ikke helt inn i dette skjemaet. Denne nye politikertypen prøver å gi enkle svar på den tradisjonelle velferdsstatens økende funksjonsvansker og irrasjonalitet, og benytter seg ofte av rasistiske ideer. De nye problemene i en globalisert verden møter de med allergiske reaksjoner rettet mot «innlemmelsen av Den andre», den fremmede, i våre vestlige samfunn, for å bruke en treffende formulering fra filosofen Jürgen Habermas.Oppslutningen om Berlusconi utgjør et eksemplarisk signal om fremveksten av en ny type populisme som streber mot en farlig forenkling av våre politiske systemers styringsformer og virkemåte. Den besvarer utfordringene fra globaliseringen ved å legge overdreven vekt på demokratiet som uttrykk for flertallets vilje. Dette har graverende følger for den demokratiske forfatningen, for en slik politikk truer med å utslette den likevekten mellom folkeviljen, politisk representasjon og legalitetsprinsippet som demokratiet bygger på.

Dermed bygger den oppunder en oligarkisk og uliberal tendens til å se på demokratiet som ikke annet enn en prosedyre for valg av en politisk lederskikkelse. En slik leder vil når han eller hun først er valgt, ha legitimitet til å innføre et «flertallets diktatur», slik Alexis de Tocqueville forutså allerede for halvannet århundre siden. De kravene som et sterkt differensiert og høykomplekst system stiller til moderne regjeringskunst, prøver denne nye typen ledere å unndra seg ved å satse på en karismatisk appell til folket. I stedet for på vanlig måte å delta i en demokratisk opinionsdannelse, satser de på kanaler som angivelig har sterkere legitimitet, som talkshow og chat rooms i den lokale medielandsbyen. Dette poenget har gyldighet langt utover tilfellet Berlusconi: Elementer av en slik endret selvoppfatning blant førende politiske skikkelser i den globale kommunikasjonens tidsalder har også lenge vært synlige i regjeringsstilen til folk som Tony Blair og Gerhard Schröder.Hvis man antar at disse fenomenene er uttrykk for en grunnleggende strukturendring innen demokratiet, må tilfellet Italia ses på som særdeles dramatisk. Her blir ikke bare, som overalt ellers, den offentlige meningsdannelsen manipulert av mer eller mindre politisk styrte medier, men statsministeren selv søker å erobre et monopol i mediebransjen. Samtidig er han i tillegg landets rikeste mann og unnslår seg ikke for å sette sin politiske makt inn for å «reformere» de lovene i strafferetten som står i veien for hans forretningsinteresser. Det er i denne konteksten man må betrakte forsøkene hans på å innskrenke handlemulighetene til de dommerne som etterforsker ham for ulovlige aktiviteter.

Man gjør det imidlertid altfor enkelt for seg selv hvis man bare leter etter grunnene til Berlusconis suksess i hans manipulatoriske makt, og reduserer alt til den allmakten fjernsynet som medium angivelig skal ha. Egentlig representerer jo Berlusconi uten tvil en betydelig del av den italienske befolkningen, nærmere bestemt cirka halvparten. Og det tette forholdet mellom ham og velgerne hans bunner i dype kulturhistoriske sedimenter. Berlusconi er på sett og vis inkarnasjonen av en mentalitet som er rotfestet i italiensk antropologi, nemlig overbevisningen – det er nesten så man kan snakke om en trosoverbevisning – om at den offentlige velferd aldri kan være annet enn summen av den private lykke. Ifølge dette er det tillatt å leve ut det borgerlige samfunnets egoisme og skjulte «rovdyrinstinkter», om nødvendig også når det går på bekostning av etiske og juridiske standarder. I Machiavellis land har res publica’ens etikk aldri hatt altfor mange sympatisører. Under den såkalte Første republikk (dvs. før endringene på begynnelsen av 90-tallet) prøvde de politiske partiene – slik så de det i det minste selv – hele tiden å formidle mellom enkeltmenneskets egoisme og fellesskapets interesse. Den gedigne støtten til Berlusconis «antipolitiske» politikk markerer derimot starten på en ny epoke. Enkeltmenneskets interesser er opphøyd til en absolutt verdi som er hevet over loven. Den offentlige velferden fremstår nå som et selsomt biprodukt av arbeidet til industriherrer som er ute etter å realisere drømmene sine – enten loven tillater det eller ikke. Berlusconi som næringslivsmann og i sin rolle som «antipolitisk politiker» er den ideelle frontfiguren for denne holdningen. Man trenger bare se på de første vedtakene til den italienske sentrum-høyre-regjeringen. Alle hadde som mål å begrense handlefriheten til dommerne, liberalisere lovene mot forfalskning av bedriftsregnskap ekstremt og å legge hindringer i veien for lover om gjensidig rettshjelp som gjelder i hele Europa, samt en internasjonal pågripelsesordre. Alt dette illustrerer i hvor stor grad grunnen under den demokratiske rettsstaten blir undergravd i Italia: Man benytter folkesuvereniteten til å oppheve legalitetsprinsippet, man tar i bruk demokratiet mot retten.

Lese mer?

— Prøv Morgenbladet —
Det er
ettertanken
som teller
Inntil 30% rabatt
Bestill her
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.