Annonse
04:00 - 31. mai 2002

I hvileløs vandring

“I sin siste roman tar Bergljot Hobæk Haff tak i den seiglivete og flertydige legenden om den evige jøde, også kjent under navn som Ahasverus og Cartophilus. “

Annonse

«En gang på sensommeren 1559 kom to mennesker vandrende inn over slettene i Nederland […] Bare ansiktene som stakk frem fra hettene og føttene som flyttet seg, røpet at plaggene ikke flagret løst i luften, men skjulte to viljer som holdt seg oppreist og var på vei mot et bestemt mål.» Bak den største skikkelsen skjuler seg den landflyktige jøden Juan da Costa, både døpt og omskåret og for mange år siden utstøtt fra det jødiske samfunnet i Venezia – på grunn av sine kjetterske skrifter. Med seg har han sin elleve år gamle datter Juana, forkledd som gutten Juan. I Amsterdam lar da Costa seg innskrive på rådhuset som «Johannes Cartophilus, et navn han hadde kommet over i en gammel armensk krønike, og som var en tidlig benevnelse for den evige jøde.»

De to finner husrom hos da Costas søster, Sara Maria, som driver et av byens glassverk. I Haffs roman figurerer historiske og fiktive skikkelser om hverandre, og hun har et godt grep om det turbulente 1500-tallets religiøse og idéhistoriske strømninger.Den evige jøde er en svært godt komponert roman. Jeg har faktisk en fornemmelse av at fortellingen nesten er for godt planlagt – på bekostning av smidigheten og de naturlige overgangene. Store deler av fortellingen er formidlet gjennom dialog. Faren er sin datters læremester, og tidlig i boken gjengis en skoletime, som arter seg som en uteksaminering om jødenes historie siden tempelets ødeleggelse i 70 e.Kr. Juan svarer mekanisk på spørsmålene, som en konfirmant til overhøring. Dialogen blir en ganske oppstyltet måte å informere leserne om en del av grunnpremissene for romanens idé på. Til slutt i utspørringen kommer faren inn på spørsmålet om den evige jøde: «– Men i Guds navn, hva er det med deg, sier faren da han ser at sønnen vakler og tar seg til hodet. – Det er ingenting, jeg blir bare så underlig i hodet når vi snakker om Cartophilus. Det er akkurat som en usynlig hånd tar meg og fører meg bort til et sted der det ikke er noen forskjell på før og nå. Der er det jeg som er den evige jøde, jeg ligger død og våkner opp igjen og ligger død og våkner opp og er dømt til å være på vandring helt til den dagen Messias kommer.»Siden debuten i 1956 har Haff beveget seg bort fra den realistiske og psykologiske fortellerstilen i retning av en mer fabulerende, allegorisk og stiliserende skrivemåte. I den grad dette er en bevisst estetikk blir det kanskje feil å kritisere dialogene hennes for å være stive og oppstyltede. For meg er det likevel noe som skurrer, når det flere steder utveksles replikker som verken har poetisk eller reflekterende egenverdi eller dramatiske kvaliteter, men bare legger til rette for at historien skal gå videre på skinner. Maleren Pieter Brueghel finner også husvære hos da Costas søster, som har et lyst loftsrom hvor han en kort periode arbeider på flere av sine mest kjente verker. Cartophilus – korrekturleser, lege og glassmester; filolog og kabbalist – forteller sin historie på Brueghels loft i løpet av tre torsdagskvelder. Forberedelsene til disse sentrale dialogene er imidlertid unødvendig omstendelige: « – Hør her, sier han [Brueghel] plutselig en dag. – Vi kunne møtes her oppe alle sammen om kveldene. Så kunne jeg vise frem bildene mine og si litt om dem, og din far kunne fortelle oss hva han har opplevd på alle sine vandringer. […] Og sånn blir det. Da Sara Maria får høre om planen, går hun straks inn for den. Saken blir drøftet opp og ned og frem og tilbake, og til slutt blir de enige om å møtes en kveld om uken så lenge maleren er gjest i huset.» Replikkvekslingene under torsdagsmøtene har også den samme litt pedagogiske formen: «– Kanskje det er noen her som har noe å spørre om, sier han da han har satt lampen tilbake på veggen. – Ja, jeg har, sier Juan og er straks på pletten. – Hvorfor…»

I romanens siste del er fortellingen ført i Juanas penn, i dagbokform. Identitetsspørsmålet blir stadig mer kritisk. Juana er innskrevet på en religiøs pietistisk gutteskole, «Det hellige brorskap», og både en heftig forelskelse og hennes egen utvikling som kvinne gjør det vanskeligere å fremstå som gutt. Hobæk Haff lar stadig sine romanfigurer gå inn og ut av arketypiske roller: Juan blir satt til å spille den upopulære rollen Jesu mor når gutteskolen setter opp sitt julespill; dermed blir det ironisk nok i spillet at Juana forstiller seg minst. Etter den samme logikken er det Juan som må spille den minst attraktive rollen i skolens pasjonsspill: Ahasverus. Ifølge legenden var Ahasverus en jødisk skomaker som full av vrede nektet Kristus hvile under korsvandringen. Til gjengjeld skal Kristus ha dømt ham til evig og hvileløs vandring. Juana presses til å spille den aggressive rollen med større overbevisning enn hun er tilbøyelig til; under selve oppførelsen skjer et slags sammenbrudd idet hun mister besinnelsen og blir revet med av spillet. Bergljot Hobæk Haff viderefører en del av sine sentrale temaer i Den evige jøde. Et av dem er et slags tragisk dilemma som ligger i spørsmålet om identitet og ansvar. Cartophilus sier: «Hvis jeg kommer langt nok i min beretning, vil dere nok forstå min uvilje mot å gi meg til kjenne i første person, med all den fare det rommer.» Juanas hemmelige elsker går mot slutten av romanen inn i en Judas-rolle og angir Juan som kvinne og datter av en kjetter. I hennes tilfelle blir det skjebnesvangert; det antydes at hun blir brent på bålet.

Lese mer?

— Prøv Morgenbladet —
Det er
ettertanken
som teller
Inntil 30% rabatt
Bestill her
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.