Annonse
04:00 - 01. mars 2002

Virtuost og engasjerende

Annonse

Sist helg presenterte den relativt ukjente norsk-iranske koreografen Hooman Sharifi seg for første gang i Oslo. Sharifi var en av tre koreografistudenter som avsluttet en tre-årig utdannelse ved Statens Balletthøgskole sommeren 2000, og han er allerede godt i gang med å etablere seg både på norske og utenlandske scener. Med sitt nydannede «impure company» ønsker han å formidle dans som både er personlig og politisk. I forestillingen Then such silence since the cries were last heard overbeviser og lykkes han langt på vei i dette.

Koreografen selv, ledsaget av danseren Kristine Slettevold, tar i mot oss i det vi trer inn på Black Box’ store scene, som for anledningen har gjennomgått et sceneskifte. Musikken er høy og forlokkende og får meg til å tenke at slik må stemningen være i Kairos lokale nattklubber hvor sigarettrøyken ligger tett og mennene har sitt fristed. Allerede i dette øyeblikket forlater jeg forventningsfullt verden utenfor og lar meg lokke inn i Sharifis verden.

Publikum geleides til stolradene som er plassert på hver sin side av scenen. Lyskastere er plassert i fire grupperinger og sørger for å avgrense den store gulvflaten slik at mesteparten av koreografien foregår i et avgrenset område. Det foretas kun ett lysskift gjennom hele forestillingen; dette utføres av danserne selv som tillater seg å gå ut av sine roller for å skifte filter. For å erstatte plassene sine, henter de inn to publikummere av hvert kjønn som under seansen tar dansernes plass nede på gulvet og derved opprettholder fokuset på de liggende kroppene. Når arbeidet er utført, erobrer Sharifi og Slettevold igjen gulvet, og koreografiens fokus på nettopp underlaget og kontakt mellom bevegelse og gulv, står sentralt gjennom hele forestillingen. Når dette kommer så tydelig frem, skjer det gjennom koreografienes veksling mellom letthet og tyngde.Når Sharifi danser, danses det på en måte som ikke kan sammenlignes med noe vi har sett før. Til tross for sin voluminøse kropp beveger han seg lett og virtuost, som en fjær virrer han hit og dit i små, lette kast og vendinger. Men så kaster han seg ned og erobrer gulvet, om og om igjen – helt til det er nok. Da setter han seg opp og ser på oss som om han ber om litt forståelse for disse litt ‘odde’ bevegelsene og innfall. Vi kan ikke la være å like denne mannen og delta i hans erobringer – både av gulvet – og av kvinnen. For det er også et forsøk på å skaffe seg oppmerksomhet; han forfølger henne – og hun ham. De gjør det fysisk, med blikk, med avstand – men aldri med ømhet. I den fremførte teksten på engelsk formidles følelser om tortur, smerte og kjærlighet. «The whole idea is to give pain,» sier Sharifi om den systematiserte torturen, før han forlater scenen for en kort stund.

Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.