Annonse
04:00 - 22. mars 2002

Skjelettekster

“Helle Helles noveller er uhyre presise og appellerer kanskje mer til intellektet enn til følelsene. “

Annonse

«Der sker ikke en skid, men det er denne ikke-skid, der sker, som er interessant,» skrev en kritiker i forbindelse med utgivelsen av den danske forfatteren Helle Helles roman Hus og hjem. Sitatet peker på Helles tilbakeholdne og nøkternt konstaterende skrivemåte. Helle (f. 1965) debuterte på begynnelsen av 90-tallet, og hennes forfatterskap blir møtt med større og større interesse. For å beskrive hennes særegne stil, har kritikerne benyttet karakteristikker som minimalistisk, anorektisk og anti-patetisk. Lignende karakteristikker kunne også passe på hennes fjerde og hittil siste bok som nå foreligger i Trude Marsteins norske oversettelse. Biler og dyr er en lavmælt novellesamling der fortellingene er skåret helt inn til beinet og ribbet for fyllstoff, utenomsnakk og følelsesgyteri. Biler og dyr inneholder seksten korte noveller. Helle har selv uttalt at samlingen kunne ha hett «Kvinner som lyver» fordi nesten alle novellene har kvinnelige jeg-fortellere som på forskjellig vis er upålitelige eller uetterrettelige. Tekstene virker halvkvedede. Jeg-fortellerne presenterer et utsnitt av en hverdagssituasjon eller en hendelsesrekke på en tilknappet, nærmest udeltakende måte, og lar aldri leserne få del i sine beveggrunner, tanker eller følelser. De fremstår like mye som utenforstående og reserverte observatører av seg selv og sine handlinger, som distanserte betraktere av sine medmennesker og omgivelser. Handlingen er nåtidig og fokuserer på alminnelige mennesker omgitt av uanselige virkeligheter. Novellene er avdramatiserte og sobre, nerven ligger i det usagte. De begynner uten innledning, leserne kastes inn i handlingen som brått tar slutt – og levner oss i en tilstand av forbauselse og forvirring. For hvordan skal vi fortolke noe som ikke hender og noe som ikke blir sagt?

I den første novellen, «Mer kaffe?», observerer jeg-personen en morgen en shabby mann ved villagarasjen. Ektemannen kjenner igjen skikkelsen som en lokal original og sier han skal få ham bort. Men jeg-personen følger etter den bortjagede mannen og tilbyr ham kaffe. Når einstøingen reiser seg og går, følger hun etter. Plutselig snur han seg mot henne og sier: «Mannen din bedrar deg med Ursula Steen». Jeg-personen fortsetter å trave etter ham til han forsvinner inn i et hus og novellen slutter med ordene: «Jeg lar armen henge og gnir på den ømme muskelen. Litt kaffe drypper ut av tuten på termokannen, ned på fortauet. Sånn står jeg.» Vi får ikke vite noe om hva som foregår i jeg-personens indre. Vi får ikke vite om ektemannen skjønner hvorfor einstøingen dukker opp og om jeget har en forutanelse av hva han har å si henne. Vi vet heller ikke om einstøingen har hatt til hensikt å fortelle henne om utroskapen eller om det er sant det han forteller. Novellen gir ingen forklaringer og ingen svar. Dette er et trekk ved alle novellene i samlingen, de krever aktive og meddiktende lesere.

I novellen «Sitt eget system» står den kvinnelige jeg-personen i vinduet og ser gartneren hun har bestilt stå uanmeldt i hagen hennes. Hun er ikke ferdig påkledd og kan ikke gå ut for å hilse: «Buksa mi går ikke igjen, den spriker i smekken, og jeg har ikke bh på.» Jeg-personen står inne i stuen og klarer ikke ta øynene fra mannen. For det ser ut som om han gråter og så kler han av seg alle klærne og helt naken klatrer han med sagen opp i treet for å beskjære eplegreinene: «Han klatrer opp i treet og sitter overskrevs mens han sager … Han skjærer med en iherdighet jeg aldri har sett maken til. Det er veldig imponerende.» Det skjer ikke noe mer i novellen, den avsluttes mens mannen sager og sager. Det absurde i situasjonen blir fortalt på en liketil og tilforlatelig måte. På tross av den kjølige, observerende fortellerstemmen som kun refererer det som kan sees fra vinduet, oppstår det en ladet situasjon med mange seksuelle assosiasjoner. Jeg-personen har «bestilt» en mann, han kommer og hun blir «sjokkert over egenrådigheten hans», han beskjærer epletreet hennes «med et nesten usynlig sagblad», han er naken og sitter overskrevs på greinene mens hun «står i vinduet med oppkneppet bukse». I løpet av knappe tre sider klarer novellen å anslå en rekke mulige betydningslag, og hulter til bulter slår ord som erotisk lengsel, sanselighet, sårbarhet, kastrasjon, ensomhet, kommunikasjonsløshet – ned i leseren.Helle Helles økonomiske skrivestil balanserer på en knivegg. I noen noveller klarer hun å si akkurat nok til at teksten vibrerer og underteksten manes fram, i andre noveller blir fremstillingen noe blodløs og steril. Språkføringen kan på den ene siden kalles enkel, ren og varm, på den annen side kan den oppfattes som billedfattig, tam og desinfisert. Den sparsommelige, nærmest gjerrige stilen, kan iblant kanskje bli likegyldig og kjedelig. Den kan få leseren til å lengte etter mer ord- og billedrikdom, lidenskap, temperatur og fornøyelse. Når man står overfor skjelettekster som krever at man selv skaper kjøtt mellom linjene, vil man vite at det er bryet verdt.Helle Helle:

Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.