Annonse
04:00 - 08. februar 2002

Medlidenhet i et tragisk rom

“En suverent gjennomført oppsetning. “

Annonse

August Strindberg hører til blant de ekspresjonistiske nyskapere innen forrige århundres teater, og likevel er Påske (1900) et stykke av mildere art, en varmere og mer vemodig tone enn i flere av hans hardere og mer uhyggelige teatertekster. Påske er kan hende først og fremst et drama om medmenneskelighet og tilgivelse; og kreditoren Lindkvist, skarpt og presist tolket av Per Jansen, overrasker med sin plutselige helomvending: fra å ha skremt familien Heyst, går han siden bort fra sine pekuniære krav. Og den forvirrede og engstelige datteren i denne forpinte familien, Elenora, fremstilles med en var og ladet følsomhet – i Laila Goodys betagende drømmeaktige skikkelse.

Påske er i slekt med Ett drömspel (1901), og er preget av den religiøse vekkelse dikteren gjennomgikk, etter en personlig krise, den såkalte Inferno-krisen. Noe av det mest spennende ved Påske er tvetydigheten mellom atmosfæren av uvirkelighet og en sterk sans for det jordnært virkelige; og med en poesi som flere av personene formidler, metaforer som både er treffende i relasjon til tidens og stedets realiteter, pengenød, misunnelse, hat (ikke minst i forhold til øvrighetens maktpersoner), og som overskrider tingenes tilstand med absurde stemninger. Sønnen i huset, Elis, viser en fortvilet og intens indre kamp for å forsone seg med sine opprivende lidenskaper. Trond Espen Seim gir en forklaret og uttrykksfull versjon av ham. Og hans vakre forlovede får jordnær form og tyngde i Silje Færevaags noe monotone, men høyst nærværende spillestil. Denne litt trauste skikkelsen bidrar til å gi oppsetningen den nødvendige tyngde og forankring i de traurige realitetens verden.Forestillingen er godt støpt, og Kari Simonsen gjør en av sine fineste tolkninger på lenge i en helt ut følsom og rørende morsfigur.

Det er i det hele tatt bemerkelsesverdig hvor ømt disse menneskene er fremstilt, fra forfatterens hånd så vel som i denne oppsetningen; og det uten spor av sentimentalitet. En tidvis brutalt pessimistisk tone og pessimistiske livsbetraktninger er smeltet sammen med en lysere stemning – nesten mild – og med et enkelt element av humor der den late gymnasiasten Benjamin dummer seg ut. Hans nærhet til Elenora er nennsomt og fint formidlet, der de sitter sammen i stillhet bak et av forestillingenes drømmeaktige slør.

Lese mer?

ALLEREDE ABONNENT?
ABONNEMENT
Fra kr 39,-
per uke ved kjøp
av 12 mnd abonnement
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.