Annonse
04:00 - 08. februar 2002

Lars F. H. Svendsen:

“I Mennesket, moralen og genene kritiserer Lars Svendsen biologenes inntog på filosofiens og etikkens område. Men ifølge vår anmelder, biologen Hanno Sandvik, avslører Svendsen sviktende kunnskaper om biologi. Dermed er hans bok ikke blitt det betimelige og viktige korrektiv den kunne blitt. “

Annonse

Sosiobiologiens evne å sette sinnene i kok har ikke svekket seg. Hovedgrunnen til det er at sosiobiologien har som sitt erklærte mål å bidra med naturvitenskapelige forklaringer av fenomen som hittil har vært forbeholdt samfunnsvitenskapene alene. «Inntrengeren» møter forståelig nok motstand fra samfunnsvitere, og at språkbruken i de to tradisjonene er totalt forskjellig gjør ikke akkurat kommunikasjonen mellom dem enklere.

I denne situasjonen har det åpenbart vært vanskelig for begge sider å vise ydmykhet overfor den andre sidens faglige kompetanse. Istedenfor har mange eksponenter – uten å blunke og med noe som ikke kan kalles for noe annet enn akademisk arroganse – forkastet eller ignorert årtier av fruktbar og produktiv forskning fra «motsiden». Begge sider hadde vært tjent med å skjønne motstandernes argumenter, men klarer ikke å ta dem alvorlig fordi begge føler seg konstant misforstått.Det siste forsøket på å sette sosiobiologene på plass, er Lars F. H. Svendsens Mennesket, moralen og genene. Bokens målsetting er prisverdig: (1) å analysere sosiobiologien, (2) å trekke en skillelinje mellom dens biologiske (vitenskapelige) og dens biologistiske (metafysiske) utsagn, for så (3) å diskutere de sistnevntes holdbarhet. Det er ikke noe tvil om at Svendsen lykkes med det siste. Han gjør det med en pinlig (for de respektive biologene!) poengtert grundighet og med et resultat som er ødeleggende (for biologismen!). Et leseverdig eksempel på dette er disseksjonen av filosofiforståelsen til sosiobiologiens grunnlegger, Edward O. Wilson: Hans bestrebelser etter å konstruere en «genetisk korrekt og følgelig fullstendig rettferdig etisk kodeks» bunner i Wilsons åpenbart totalt fraværende forståelse for hva normativitet i det hele tatt innebærer.

Wilson er dessverre ikke den eneste biologen som uttaler seg om fagfelt han ikke aner noe om. Sånn sett skulle man egentlig ønske at flest mulig biologer leser Svendsens resonnement. Grunnen til at få biologer vil gidde å gjøre det, er at Svendsen mislykkes med de to første trinnene i prosjektet sitt – analysen av sosiobiologien og skillelinjen mellom biologi og biologisme. Like lite som man kan forvente at Svendsen og andre filosofer skal ta Wilson alvorlig når han har så store problemer med grunnleggende etiske begreper, kan man forvente at biologer vil ta Svendsen alvorlig når han har så store problemer med grunnleggende evolusjonsbiologiske prinsipper. Istedenfor å ramse opp alle de feil og misforståelser som finnes i boken, skal jeg i all korthet gå inn på noen av de feilene som direkte påvirker bokens konklusjoner.Det som kan betegnes som bokens kjerne, er de tre kapitlene som er viet Wilsons versjon av sosiobiologien (kap. 5), Richard Dawkins’ egoistiske-gen-teori (kap. 6) og evolusjonspsykologien (kap. 7). Fraværet av en bevissthet og av en fri vilje fremstår i Svendsens fremstilling som et angivelig nokså sentralt poeng og fellestrekk for disse evolusjonære tilnærmingene til atferd. Denne konklusjonen bygger på to forhold:

Lese mer?

ALLEREDE ABONNENT?
ABONNEMENT
Fra kr 39,-
per uke ved kjøp
av 12 mnd abonnement
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.