Annonse
04:00 - 04. januar 2002

smak og behag: Akilles' fest

Annonse

er, alene og forlatt under januarnattens isblå eters stjernehav, funderer jeg på om det tilbakelagte år var et godt år, rent kulinarisk. Egentlig ville jeg gjerne bare være fremtidsrettet, enkel, ukomplisert, kjekk og grei TV-kokk, og slett ikke tilbakeskuende og litt trist. «Men litt melankoli bør man jo ha evne til,» svarer min tross alt ganske fornuftige kropp, som ofte har helt andre ideer enn meg, og som nå leder mitt nyttårssinn gjennom dets egne ulente terreng. Tankene vandrer først i noe som ligner åpne landskap, og går til de fine måltidene, til de nyvundne erfaringene, smaksopplevelsene, for eksempel til den fantastiske Baroloen fra Grosso, og kanskje til en og annen ny rett, eller til gamle og velkjente, til alt fra confit d’oie til tapas og ossobuco alla milanese, alt som i fjor ga meg anledning til å trekke livet inn i min egen stue, og betrakte det fra mitt spisebord eller skrivebord. Det går ut på det samme. Tidvis betraktet jeg det også fra mitt soverom, med dets besynderlige klarhet, prosaiske funksjonalitet, skøyeraktige uryddighet og masser av usynlige drømmerester drivende omkring. Jeg merker jeg berøres av drømmer som brast, eller som ikke realiserte seg som annet enn et forskjøvne, utsatte, spinkle håp, ofte formulert og utprøvd mot symbolikken i enkle måltider så vel som sammensatte samvær med et vesen jeg likte å gi et operanavn, fordi hun så ofte ga livet en egen klang. Nå er det kun en monoton lyd igjen. Vil det nye år bli nytt, virkelig nytt? Olav H. Hauges ord klinger i meg: «Idag såg eg tvo månar, ein ny og ein gamal. Eg har stor tru på nymånen. Men det er vel den gamle.»

«Nå er alt forbi,» hvisker det stille, vesle og litt slitne kjøkkenet mot meg. Men etter slik å ha ledet mine tanker gjennom en lett tristesse, med et svakt ekko fra wienervalsene og smell fra champagnene, oppstår det i mageregionen et velkjent og velkomment og enn så lenge temmelig ukuelig håp om at noe godt og nytt vil skje, tross alt, og tross alle. Dette håpet er som en appetitt, en gryende, murrende sult, ispedd den trygge følelsen av å være mer enn ånd, være kropp, til og med en funklende maskin, med en akselererende smaksassosiasjon som munner ut i ren lyst, eller en innsprøyting av mentale endofiner, en antikk og ubevisst hyllest til glemselens kunst, alt omsluttet og i besittelse av en egen kraft, en homerisk stamina: «Set, Menitos-son, ein drygare bolle på bordet, blanda ein sterkare drykk og sjenk så i staupa åt alle. For eg har no under tak dei kjæraste venene mine,» sier Patroklos i Iliadens 9. sang, der Akilles skal lage fest for Odyssevs og Ajax. «Sjølv drog hovdingen fram ein kjøttbenk i ljosken frå elden, attåt ein smellfeit rygg av ein velgjødd, storvaksen galte. Medan Avtomedon heldt, hogg Akilles ryggene over, skar dei høveleg til og rende teinane gjennom. … Etter at kjøtet var vèl nok steikt og nedlagt på diskar, henta Patroklos brød som han sette i staslege korger kringom på matbordet fram. Og Akilles etla ut kjøtet.»

Slik fører den litterært oppfostrede kroppen an i mitt drømmelivs kulinariske odyssé, hvor Nattens dronning glir ut og inn av historien, ut og inn av festen, og som i Tryllefløyten sprer magien om seg mer raus hånd og klokkeklar stemme. Sammen med de beste vennene blir året både blinkende nytt og ønsket velkommen som noe allerede kjent.

Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.