Annonse
04:00 - 04. januar 2002

Negativitetens heroisme

“Herman Melville (1819 - 1891) er en av klassikerne i den amerikanske litteraturen og oversettelsen av de to små romanene Bartleby og Benito Cereno er viktig. “

Annonse

En sjelden gang nærmer litteratur seg en forvirrende kategori man ikke skulle tro hadde del i den, eller også kun relevans for dens anstrengelse, og derfor lite med tekster om annet enn fortvilt anstrengelse å gjøre, det fullkomne. Melvilles Bartleby fremstiller litteraturens negativitet med en renhet og konsekvens man ikke ville tro var mulig før man så det, trykket fra en vinge som berører ethvert arbeid av større eller mindre betydning. Fortellingen – den riktige betegnelsen ville være romanen, i eksemplarisk form – er komplisert, dens drama voldsomt om enn dens ytre ramme (hvis begrepet overhodet gir mening her) enn er snusket. Bartleby er kopist ved et beskjedent sakførerkontor på Wall Steet. Fortelleren er hans arbeidsgiver, en sakfører og forhenværende administrator ved lavere rettsinnstans, som etter tapt stilling begir seg litteraturen i vold. Hans første meddelelse til leseren er at han nå gir avkall på en stor vinning for litteraturen og i stedet forteller et fragment om kopisten Bartleby: en større vinning for litteraturen enn den uttømmende beskrivelse av enhver annen kopist. Fortelleren er selv eksemplarisk, hans ydmykhet, selvrefleksjon, tålmod, begrunnelse av litterært valg og konsekvensen i dets fremstilling, plasserer ham langt fremme, i heltenes rekker; likevel er han bare det blikk helten fremstilles ved, den avstand Bartlebys ord og handling krysser før de når papiret, som døperen Johannes, eller en bygning ved foten av et fjell der perspektivet lar fjellets kontur komme til syne ved byggets forsvinnende proporsjoner.

Bartleby mangler noe på helt å være menneskelig, eller har noe i tillegg, en beslutning og dens uttrykk: «Eg vil helst sleppe.» Denne særegne kvaliteten (eller sjeldne evnen) uttrykkes ellers ved at Bartleby forutsetter et privilegium; han vil på ingen måte skilles fra den generelle norm, han underkaster seg livets form i dens mest beskjedne oppslag, på det unntak nær at han hverken arbeider eller forklarer seg, ikke på noen økonomisk og institusjonelt kompatibel måte utfører noe man rimeligvis kunne kalle arbeid og avlønne deretter. Dertil bosetter han seg på arbeidsplassen; «bosette» er for mye sagt; han vedlikeholder et svakt organisk liv, snarere en organisk likhet med liv. Bartleby uttrykker nettopp livet og døden som vane, med et lite, ubetinget brudd. En pussighet ved Bartlebys setning («Eg vil helst sleppe.») – mellom hans setning og øvrige fremtreden finnes intet skille, og nettopp her skiller han seg skarpt fra det menneskelige, hvis privilegium er ikke å tilhøre språket helt og holdent – er at den på en gang uttrykker negativiteten urokkelig og i sin mildeste form. Noe har gitt seg til kjenne i denne nektelsen, det når fortelleren, som nettopp er en mann av tilstrekkelig sensibilitet. Fortellerens drama er at han blir var, dernest klar over det usannsynlige, ja singulære i møtet mellom Bartleby og ham selv (snarere en mann som han selv).Det snakkes fra tid til annen om levende litteratur, levende kunst. Metaforikken er uheldig for så vidt kunstens styrke er at den ikke kan dø fordi den ikke lever. Man skiller ellers mellom naturlig og høyere liv, kanskje kunne man si at kunsten har del i en høyere død, som ikke følger etter et liv. Dermed har man også skilt ut to begreper for udødelighet. Bartleby kan knapt leve, følgelig knapt dø; det skremmende ved skikkelsen er at han har (eller snarere tar) en viss del i det menneskelige – hans insistering på denne delen – at han paradoksalt eller følgeriktig tar sin «død» av sin «holdning». Hvem er Bartleby? Bartleby er selve avvisningen av spørsmålet, og likevel dets fastholdelse i fortellerens lidenskap. Han oppsøker fortelleren og klamrer seg dernest til ham, i en kamp på liv og død, kampens «mening» er nettopp en død han bærer med seg som et tørt og frøløst kjernehus. Han etterlater seg ingenting annet enn et ubekreftet rykte.

Skulle så Bartleby være Forfatteren, fortelleren hans Forlegger, Kritiker, kopistene hans Kolleger, etc.? Ingenlunde. Forfatteren er en temmelig likegyldig instans i det litterære system, og romanen fremstiller litteraturens negativet, som forfatteren er henvist til i samme grad som leseren, om enn skarpere. Denne kompetansen er kanskje det eneste litterært interessante ved forfatteren, om ikke den reelle forfatter regelmessig hadde vist seg like inkompetent som malere når han eller hun snakker om sin «erfaring» med «verket». Negativiteten er ikke personlig, det følger av dens begrep, dens form, om konsekvensene for den enkelte enn har personlige nedslagsfelt, de handler regelmessig om heroisme uttrykt ved kjeder av nederlag eller latterlighet, alle betinget av umotivert skam.Den noe lengre, men fremdeles korte romanen Bentino Cereno legger en beslektet negativitet til grunn, men her er den forskjøvet fra motivet til dets tekniske fremstilling, ikke ulikt forholdet mellom fotografisk negativ og fremkalt bilde, leseren ser først filmen, langsomt kommer det grafiske motivet til syne under væsken i fremkallerbadet. Romanen er mesterlig fortalt, med en rent litterær suspens, og om man leter etter en amerikansk analyse av hendelsene på tv-skjermen noen måneder tilbake, er denne fortellingen av New York-forfatteren Melville i enhver forstand uttømmende.

Lese mer?

ALLEREDE ABONNENT?
ABONNEMENT
Fra kr 39,-
per uke ved kjøp
av 12 mnd abonnement
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.