Annonse
04:00 - 03. januar 2002

Mens vi venter på Irak

Annonse

aradoksalt nok, etter 50 år med terrorbalanse og MAD – Mutually Assured Destruction – er masseødeleggelsesvåpen nå plutselig i senteret av internasjonal sikkerhetspolitikk. USA anser at den største sikkerhetstrusselen i dag kommer fra såkalte «røverstater» og transnasjonale terrorgrupper på jakt etter kjemiske, biologisk og kjernefysiske våpen. President Bush’ største mareritt er at terrorister «finner snarveier til sine gale ambisjoner etter at et lovløst regime bidrar med teknologi for massedrap». Dette er selvsagt skremmende scenarier. Problemet er bare at med sin forenklede fienderetorikk likestiller ikke bare presidenten terrorister, masseødeleggelsesvåpen og despoter. Samtidig plasserer han også kjemiske, biologiske og kjernefysiske våpen kollektivt i kategorien «masseødeleggelsesvåpen». Disse våpnene er i virkeligheten svært forskjellige både når det gjelder virkemåter og virkninger. Mens en velkalkulert retorisk konvergens av høyst ulike «masseødeleggelsesvåpen» nok kan gi politisk taler ny spenst og øke mobiliseringsiveren blant gode allierte, øker det samtidig risikoen for bruk av kjernevåpen. Amerikanerne minnet i forrige uke om at nasjoner som bruker kjemiske eller biologiske våpen mot USA eller noen av landets allierte, kan stå overfor en kjernefysisk gjengjeldelse. Sammensmøringen av begrepene er mer enn semantiske krumspring. Utviklingen av en ny klasse av minikjernevåpen viser at amerikanerne mener alvor med sin kjernevåpenrasling. De små presisjonsstyrte kjernevåpnene skal brukes mot underjordiske lagre av biologiske og kjemiske våpen i Irak, hvor konvensjoneller kan komme til kort. Med dette har landet ikke bare forlatt tanken om at kjernevåpen bare skal brukes til avskrekking og eventuell gjengjeldelse. USA har også gått bort fra tidligere løfter om ikke å angripe stater som selv ikke har kjernevåpen, med kjernevåpen. Kjernevåpnenes militære, ikke bare politiske, roller revitaliseres med andre ord i internasjonal storpolitikk. Dette kan ha implikasjoner som går langt utover dagens horisonter i amerikanske krigsspillrom. Under opphetende debatter, som for eksempel de forestående i Sikkerhetsrådet, er Bush-administrasjonens utvisking av skillet mellom kjemiske, biologiske og nukleære våpen dessuten et svært dårlig utgangspunkt for å finne optimale løsninger for svært ulike problemområder.De eneste virkelige masseødeleggelsesvåpen er kjernevåpen. Mens kjemiske og biologiske våpen kan bringe med seg så alt for mye jævelskap, har slike våpen ennå til gode å skape masseødeleggelse. Både biologiske og kjemiske våpen har kun i begrenset grad blitt brukt under tidligere kriger. De er rett og slett for vanskelige å kontrollere, og effekten av våpnene blir lett påvirket av lokale forhold som temperatur, sollys og vind. Vaksinasjon og inkubasjonstid gir dessuten et visst rom for medisinsk behandling og forebygging ved biologiske angrep. Saddam Husseins egen bruk av kjemiske våpen i 1988 resulterte i 5000 døde. Dette er det mest dødbringende angrepet med kjemiske våpen noen gang. Men disse angrepene skjedde med gjentatte runder med lavtflyvende fly mot en ubeskyttet sivilbefolkning. Regulær bombing kunne brakt tilsvarende tapstall. Mens sivilbefolkningen er utsatt, kan soldater dessuten bruke beskyttelsesdrakter (et mulig behov for slike drakter er en av grunnene til at USA ønsker seg en (rask) vinterkrig). Under den første verdenskrig måtte britene og tyskerne bruke i gjennomsnitt mer enn ett tonn gass per drepte soldat. Mindre enn én prosent av dødsfallene i krigen skyltes gass. Så langt har også terroristers bruk av biologiske og kjemiske våpen hatt begrenset effekt. 12 mennesker døde under nervegass (sarin) angrepet på metroen i Tokyo i 1995. Færre mennesker døde i USA som følge av miltbrannutbruddene høsten 2001, enn av den samtidige legionærsyken i Stavanger. Kjernevåpen derimot fortjener sitt rykte, som vist i Hiroshima og Nagasaki i 1945. Det finnes ingen beskyttelse mot trykket, strålingen og temperaturen etter en kjernevåpeneksplosjon. Effektene vil massive, umiddelbare og katastrofale. Ett kjernevåpen kan være tilstrekkelig til å jevne en by, uavhengig av meteorologi og optimale leveringsforhold. Irak har beviselig hatt lagre av kjemiske og biologiske våpen, men status for disse og landets leveringskapasiteter er ennå uvisst. I følge Mohamed ElBaradei, lederen av det internasjonale atomenergibyrådet (IAEA) var det irakiske kjernevåpenprogrammet «nøytralisert» da inspektørene ble kastet ut av Irak i 1998. Det er lite trolig at landet har maktet å bygge opp igjen signifikante deler av programmet siden da. Mens vi venter på Irak bør vi derfor bruke tiden til å se nærmere på den tilslørende, og muligens aktivt kalkulerende, bruken av termen «masseødeleggelsesvåpen».

Lese mer?

ALLEREDE ABONNENT?
ABONNEMENT
Fra kr 39,-
per uke ved kjøp
av 12 mnd abonnement
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.