Annonse
04:00 - 04. januar 2002

Glamourens fatalist

“Marlene Dietrich, som ville fylt hundre år rett før nyttår, gav oss et dusin filmklassikere. Men det var først da hun iførte seg militær uniform for den allierte krigsinnsatsen, og senere introduserte Weimar-kabareten for Las Vegas, at hennes star persona ble beseglet for ettertiden. “

Annonse

På tampen av romjulsfeiringen fant det sted en hundreårsmarkering i våre medier med en vemodig ironi: Marlene Dietrich, som i livet forbannet alderdommens nedbryting av sin filmglamour, måtte fra sin grav bevitne at hun ble hyllet for sin krigsinnsats. Hennes filmografi ble knapt nok nevnt. Om denne betoningen av hennes militære karriere skyldes vårt behov for å spille på fordums heroisme i en krigsherjet tid, eller at filmene rett og slett er gått i glemmeboka, er vanskelig å si. Faktum er at publisitetsfotos av Marlene i uniform har beseglet hennes ettermæle.

Krigsinnsatsen skulle samtidig bli Marlenes vei ut av det glemselens slør som hadde begynt å omhylle hennes filmkarriere. Et annet sentralt paradoks ved filmhistoriens mest særegne og mystiske skuespillerinne, var at hun aldri ble akseptert som noen stor filmstjerne av samtidens kinopublikum. Da annen verdenskrig nærmet seg, hadde hun spilt en rekke filmer som ble øredøvende økonomiske fiaskoer og overbeviste filmstudioene om at hun ikke var verd å satse videre på. Dessuten var hun førti år – en alder som heller ikke den gangen ble målt i noe forsonende lys i filmkolonien.

Det som ofte blir glemt er at mange av hennes filmer fra dette tiåret i ettertid fremstår som noe av det ypperste som ble laget i Hollywood i denne perioden. Og helt avgjørende for Dietrichs utvikling som filmskuespiller var regissøren Josef von Sternbergs evne til å innlemme hennes filmskikkelse i et særpreget erotisk filmatisk univers. Da den Hollywood-bosatte mellomeuropeeren ankom Berlin i 1929 for å lage Den blå engel var Marlene Dietrich regnet som en annenklasses kabaretsangerinne av sine samtidige. Men i den litt lubne og middelmådige danserinnen så Von Sternberg noe ingen før hadde sett: et fatalistisk og ironisk uttrykk som var som skapt for rollen som kabaretsangerinnen som ydmyker den masochistiske skolelæreren i Den blå engel. Dette særegne uttrykket skulle de i samarbeid raffinere i et dusin filmer, med titler som var like dødelige og dekadente som de eventyrlige universene de rommet: Morocco, Dishonored, Shanghai Express, Blonde Venus, The Scarlet Empress og The Devil is a Woman.

Lese mer?

ALLEREDE ABONNENT?
ABONNEMENT
Fra kr 39,-
per uke ved kjøp
av 12 mnd abonnement
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.