Annonse

Annonse

04:00 - 15. juni 2001

Kunstfestivalen i Lofoten 2001:

Den 7. Kunstfestivalen i Lofoten åpnet sist helg. Kjærleikens Ferjereiser viser blant annet reklameplakater med samfunnsengasjement og nitidig plast-samling.

– Temaet for festivalen er kjærlighet, sier Vibeke Sjøvoll, en av de to kuratorene som begge er hjemmefødt i Lofoten. – Tittelen er hentet fra Edvard Hoems romanklassiker fra 1974. For oss betyr ferjereisene de små skrittene man foretar, de handlingene man utfører i livet sitt. Ferjene er uhyre viktige overalt på kysten, de binder steder og folk sammen. Det passer godt på en internasjonal samtidskunstfestival i distrikts-Norge.

Med på hovedutstillingen er 12 kunstnere fra 5 ulike land. Kanadiske Ken Lum deltar med arbeidet There’s no place like home, med billboards som lyser mot én ved ankomsten til utstillingsområdet. De ser ut som en reklamekampanje der slagordmessige utsagn er satt sammen med iscenesatte portrettfotografier. De store plakatene viser i alt seks ulike personer som bruker begrepet «home» på ulike måter. En liten jente sier: «I don’t want to go home Mommy. I don’t want to go home.» På neste plakat sier en japansk mann: «I am sick of your views about immigrants. This is our home too!»

– Min påstand er at folks identitet er helt avhengig av hvor de opplever å ha et hjem, sier Lum. – Det engelske ordet «home», er ganske flytende. Det kan bety alt fra der du overnatter i natt, til ditt fedreland. Jeg ville utforske dette begrepet, ulike måter å bruke det på. Det å føle seg hjemme har ikke nødvendigvis noe med nasjonalitet å gjøre. Det er et lite mindretall som er privilegerte nok til å kunne reise omkring fritt og prise sin ikke-tilhørighet. Det «nomadiske», frie og herlige livet er bare mulig for folk som har en sikkerhet, som i bunn og grunn hører til et sted. Det jeg også vil si med dette arbeidet, er at begrepet «hjem» ikke trenger å være det stedet du kommer fra og er vokst opp.

There’s no place like home benytter seg av det typiske reklameoppsettet der en kjekk mann kommer med enkle utsagn av typen «Nå røker også jeg Prince». Denne estetikken gir Lums arbeid en tilsynelatende lettfattelig form.

– Jeg valgte denne billboard-formen først og fremst fordi jeg ønsket et mobilt, lett transportabelt arbeid. Innenfor billboard-produksjon finnes det etablerte formater og monteringssystemer. Det gjør at de er lette å ta i bruk, slik at arbeidet kan vises mange steder på samme tid. Samtidig er jeg interessert i hva som skjer når det tilsynelatende lettfattelige reklamebudskapet viser seg å være mer komplisert enn man trodde.

– There’s No Place Like Home ble opprinnelig laget for Wien, og tok utgangspunkt i de politiske strømningene i Østerrike. Jeg er veldig glad for at jeg nå får sjansen til å vise det i Lofoten. For det første oppfatter jeg ikke Lofoten som en avsidesliggende plass. Folk har reist til og fra Lofoten helt siden vikingtida, også til Newfoundland i mitt eget hjemland Canada. At dette arbeidet vises i havneområdet i Vågan synes jeg passer godt. For det andre er ikke arbeidet mitt noen anklage, det omhandler sosiale fakta, det presenterer en problemstilling som kommer til å bli mer og mer vanlig overalt. De 6 personene som uttaler seg i arbeidet mitt, er eksempler. Enten folk bor i Lofoten eller i en storby som Wien eller Vancouver, er de nødt til å forholde seg til at folk flytter og beveger seg, og at folk leter etter et hjem.

En annen av kunstnerne som er viet stor plass er fotografen Halvard Kjærvik. Gjennom en årrekke har han samlet ting som har drevet i land på en strand i Vesterålen. Kjærvik deltar med en rekke fotografier av disse objektene, diskret iscenesatt, som han kaller det. I tillegg viser han et utvalg av drivplastsamlingen i et annet rom:

– Jeg har kalt dette arbeidet Eismeer Jahre – Ishavsår. Jeg kjøpte et hus i Nykvåg i Vesterålen for 12 år siden. Arbeidet mitt er laget i den tiden jeg har bodd der. I Nykvåg er jeg på en måte ved verdens ytterste grense, ved Nordishavet. Der går jeg og har kontakt med verden via avfall som driver i land. Nesten som å sitte på en annen planet og hente inn radiosignaler fra jorden. Jeg har strebet etter en zen-tilværelse hvor bare mat, søvn og vær teller. Men det begynner likevel alltid å handle om liv og død.

Gjenstandene i samlingen er stort sett reminisenser av nødvendige ting til livets opphold. Ketchupflasker, myggspray, lightere og vodkaflasker, sko og klær, og side om side med dem; rester av nødbluss, livbøyer og den type nødrasjoner som finnes festet til livbåter. Men selv om Kjærviks gjenstander ser slitte og hverdagslige ut, ligger det et meget bevisst utvalg til grunn for samlingen:

– I det å samle gjenstander ligger det mye respekt for menneskene bak gjenstandene. Jeg er nøye med hvilke ting jeg plukker opp og den historien de har. For eksempel en russisk sprayboks med kulehull. Noen har skutt den, en aggresjonsutløsning er materialisert i gjenstanden. Et annet eksempel er en spansk fiskekasse. Den har revnet på siden, og er etterpå blitt sydd igjen. Noen har altså sittet og sydd igjen en kasse av plast, for å kunne bruke den en gang til. Jeg ønsker å vise frem disse handlingene. Gjenstandene i samlingen skriver seg fra arbeidsfolk på havet, særlig trålergaster. Soldat-aspektet er sterkt i arbeidet mitt, trålergastene er underdogs, slitere som forsøpler havet. Jeg vil understreke at jeg midt i all respekten også er sterkt kritisk. Jeg sørger over rovdriften på ressursene. Alle mine bilder har et element av sorg og stille dramatikk.

De fleste av Kjærviks gjenstander er laget av plast, et ikke spesielt verdsatt materiale.

– Norman Mailer skriver om Amerikas forsøpling at plasten er amerikansk i sin dødhet – at den ikke responderer på berøring. Tar man på metall eller tre får man umiddelbart tegn tilbake – hva slags tre, finnes det rust osv. Plasten gir ingenting igjen. Men mine gjenstander har fått en slags personlighet gjennom å få vaske seg i verdens største vaskemaskin, havet.

Vibeke Sjøvoll og Gry O. Ulrichsen har vært kuratorer for Kjærleikens Ferjereiser, og satt Ken Lum og Halvard Kjærvik inn under samme tema; kjærlighet:

– I Kjærviks tilfelle er den enorme grundigheten og tiden brukt på samlingen, og også den nitide avfotograferingen, uttrykk for bevissthet om tingenes uttrykk og betydning og en vilje til å vise det frem for ettertiden, sier de. – Da vi første gang så hvor nøye hans gjenstander er arrangert i fotografiene, og hvordan de var satt opp i samlingen, ble vi slått av omsorgen som var til stede. Derfor valgte vi også å ta med samlingen hans, som ellers er utstilt i huset hans i Nykvåg, og som bare 9 mennesker har sett til nå. Når det gjelder Ken Lum er kjærligheten koblet opp til samfunnsengasjement.

Det gamle kjølelageret der utstillingen vises er blitt pusset opp for anledningen og er uten fiskelukt, men med balkong ut mot havet. 4 store rom er tatt i bruk, i tillegg til området rundt. De mer trashy eller konseptuelle arbeidene, som Lums boards, Hans Ekelunds videoer på barene rundt i Svolvær, eller Marianne Bramsens innsamling av «solskinnshistorier» fra asylsøkerne i kommunen, er alle plassert utenfor bygget. Den innendørs utstillingen er blitt det man kan kalle «vakker»: Andreas Heuchs store vegg- og gulvmalerier i hard-edge amøbe-techno-stil og Helena Hietanens vibrerende lysskulptur er nøye iscenesatt i rommene. Det kan se ut som kuratorene ser på «det skjønne» som kjærlighet god nok.

– Når det gjelder de konseptuelle arbeidene, ligger det jo i deres natur at de er plassert i tilknytning til lokalmiljøet, sier Sjøvoll. – Når vi har sirklet inn vårt begrep om kjærlighet, har vi sett bort fra det man først assosierer med kjærlighet – den romantiske parkjærligheten. Vi har fokusert på kjærlighet som krever innsats, vilje og engasjement i omgivelsene. Vår påstand er at den er til stede i stor grad i kunsten, og at den må løftes frem. Vi vil rett og slett være positive på en kraftfull måte, for å si det litt dumt. Som Georg Johannesen har sagt: «Godhet uten makt er en slags ondskap.» Vi har valgt å gi denne godheten i hvert fall litt makt. Den andre siden av kjærligheten som vi fokuserer på, er den som handler om fantasi og skaperglede. Det har tatt Helena Hietanen mange måneder å flette sammen optiske fiberkabler i et sinnrikt mønster. Vi ønsker å kalle det å bruke tid på å skape noe vakkert, for kjærlighet. Derfor er vi fornøyde med ha laget en «vakker» utstilling.

Sjøvoll og Ulrichsen er begge fra Vågan kommune, og har vært bevisste på at lokalkunnskapen skulle danne grunnlaget for utvalg av kunstnere og lokaler, og presentasjon av verk:

– Vi er jo herfra, og mener faktisk at kjennskapen til en plass kan være avgjørende for å sette sammen en utstilling der, særlig på småsteder, sier Ulrichsen. – Noe av problemet med de tidligere kunstfestivalene her har vært at altfor få folk har sett dem. Helt fra starten av var vi klinkende klare på at vi ikke skulle vise kunst bare for et tilreisende publikum fra Oslo. Utstillingen skal først og fremst fungere for de som bor her. Dessuten vil vi fremheve at konteksten alltid tilfører kunsten noe, ikke bare omvendt. Tettstedet Svolvær gir denne kunsten en annen mening enn den ville fått i Oslo. Og med dette mener jeg ikke den fantastiske Lofotnaturen, som alltid blir proklamert i forbindelse med kunstprosjekter her. Den har vi valgt å se helt bort fra. Som i Edvard Hoems roman, henvender utstillingen Kjærleikens Ferjereiser seg i første rekke til de som bor ved ferjeleiet og foretar sine daglige små reiser til og fra.

Faktaopplysninger:

Katalog: www.localmotives.com

Kunstnere:

Lene Berg (N/SE), video

Marianne Bramsen (D) lyd- og radioprosjekt

Marianne Brekke (N), maleri/installasjon

Cecilie Kilvær Eilertsen (N), video

Hans Eklund (SE), bandprosjekt

Andreas Heuch (N), tegning/maleri

Helena Hietanen (F), skulptur

Halvard Kjærvik (N), foto og installasjon

Ken Lum (CAN), boards

Torbjørn Rødland (N), foto

Heidi Sundby (N), tegning/tekst/foto

Mette Tronvoll (N), foto

Kuratorer:

Gry O. Ulrichsen

Vibeke Sjøvoll

I tillegg til hovedutstillingen blir det arrangert konserter, seminarer og filmvisninger i løpet av festivalmåneden.

Kunstfestivalen i Lofoten eies av Vågan kommune og er støttet av bl.a. Nordland Fylkeskommune, Nordic Institute of Contemporary Art (NIFCA), Nord Kulturråd og Nordisk Kulturfond.

Annonse