Annonse
04:00 - 07. desember 2001

smak og behag: Chateaubriand

Annonse

eg er i det lett nostalgiske hjørnet. Ikke melankolsk, men nostalgisk. Litt lengtende, men samtidig usikker på hva jeg lengter etter. Etter nattens dronning? Selvsagt. Men hun er jo der, for anledningen bare iført … Nåvel. Jeg vil ha chateaubriand. Chateaubriand? tenker jeg, og går bort til bokhyllen. Jeg tar ut René, og leser om romantisk lidenskap og død, om sorg og melankoli, om «ren» kjærlighet og opphøyd ånd. Nattens dronning river boken ut av hendene på meg, og leser høyt om den skjønne Amélie, som i en symbolsk gravferd tar farvel med den sanselige verden for å gå i kloster: «Den praktfulle hårmanken faller for den hellige saksen. En lang lerretskappe erstatter all hennes jordiske pryd, uten at dette gjør henne mindre betagende. Pannens bekymringer skjules under et hodebånd av lin, og det mystiske sløret, som symboliserer både jomfruelighet og tro, føyer seg om det snauklipte hodet. Aldri hadde hun syntes vakrere.» Nattens dronning har nettopp vært hos den italienske frisøren sin og fått kortere hår enn før, og kunne gått rett inn i en slik scene, om man tar bort både pannebånd og mystiske slør, som begge i hennes tilfelle er uten effekt. Teksten er så romantisk og drømmende at vi utsetter middagen en stund til. Overfor begjæret er ingen argumentasjon bedre enn noen annen. Men det slår meg, midt i det hele, at det må være langt fra forfatteren Francois René de Chateaubriand (1768-1848) til kjøttstykket av samme navn.

Ikke nødvendigvis. For i romantikken tar begjæret en høyst særegen form, lengselen, og sanseligheten er bestandig tilstede. I hyrderomanenes naturbeskrivelser som finurlig tilslørt erotikk (regnet som metter jordsmonnet), hos FRC i form av en umettelighet i beskrivelsene av sansenes fastfrysing, ikke for å slippe ut av det sanselige, men for å elske det, beundre det, holde det fast. Det er gjerne det tapte som forsøkes fastholdt i romantisk begjær, for det oppfylte begjær betraktes som dødt. Dette deler romantikerne med barokkens hyrdediktere. En chateaubriand skal dessuten flamberes: Den skal gjennom ilden, som et symbol på renselse. Å kalle en god biff for en chateaubriand er en lignende, språklig bevegelse, ofte også en unødvendig forskjønnelse, en eufemisme. Chateaubriand ga faktisk navnet til denne berømte okseretten, riktignok gjennom sin kjøkkensjef, som komponerte den. Det dreier seg kort sagt om et stykke flambert indrefilet, som tradisjonelt skal deles i to horisontalt, men ofte brukes filetstykket det som det er.

«Men er ikke dette mat man serverte for lenge siden,» innvendes det fra andre siden av badet, «og er det ikke så lenge siden dette var in-mat at din nostalgi til og med er kunstig?» Men jeg er sulten på chateaubriand, og ettersom det er tale om en slags forsinket nostalgi, en nachträglich matlyst, og ikke absolutt melankoli, tenker jeg vi får gjøre et forsøk på å live opp den gamle retten. Finnes det forøvrig melankolsk mat? «Ja,» svarer Nattens dronning påståelig fra dusjen. Og jeg må tenke meg om. Kanskje man opplever melankoli dersom man gjentar et kjærlighetsmåltid som tilhører en kanskje avsluttet historie? Eventuelt på en restaurant som i sin tid dannet en romantisk ramme om noe som nå er tapt. Men dette er melankoli i spiselig versjon. Uspiselig blir den først om den er så overveldende at man mister appetitten, akkurat som ved sinne, på grunn av adrenalinen. Sigmund Freud knyttet mangel på appetitt til melankolien, som til forskjell fra den normale sorgen nettopp vendte aggresjonen innover, mot selvet (og kanskje også mot innvollene?). Selve ordet melankoli kommer av det greske melagkholia – sort galle, og tilhørte den antikke medisinens fire væsker, ved siden av blod, lymfe og gul galle. Den sorte gallen gjorde folk triste. Nærliggende er det også å tenke på mislykket mat, eller kjøtt fra feilernærte, stressede eller på andre måter plagede dyr, overmodne grønnsaker, matvarer som er utgått på dato eller på annen måte neglisjert, glemt. Har ikke alle råvarer som er over the top et snev av tristhet over seg? Tar du ettervirkninger i betraktning, vil sikkert frossenpizza eller en rett som den tyske Eisbein kunne få betegnelsen trist mat. Smakløshet så vel som forspisning gjør jo legemet ulykkelig.

Lese mer?

ALLEREDE ABONNENT?
ABONNEMENT
Fra kr 39,-
per uke ved kjøp
av 12 mnd abonnement
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.