Annonse
04:00 - 21. desember 2001

Sår humor og blandet korrekthet

Annonse

Tjukken skal bade! Og her kommer dama hans! Ta dekning! Hø, hø, hø» Og så videre. Fra Brødrene Farrellys lystige guttehjerner venter man ikke stort, utover løsslupne sketsjer, drønnende rumpehumor og lignende poeng fra en vidåpen koffert. Når de nå tar for seg et belastet tema som fedme, et fenomen som i USA visstnok anses som mer stigmatiserende enn rusmisbruk, vel, så vet man sånn noenlunde hvor det bærer. Skjønt betegnelsen «Shallow» (grunn) i filmens tittel, og dens implisitt Korrekte Formaning om det motsatte, indikerer den smule pedagogikk farrellyene enten mener oppriktig eller har brukt som et påskudd for løyene. Jeg blir ikke helt enig med meg selv på dette punktet, ettersom de leverer noen scener så tindrende filantropiske at de går tvers gjennom all luguber kasernehumor og til sammenligning kneiser som søyler av anstendighet og menneskeverd – og dét er det siste man ville vente fra gutta bak Me, Myself and Irene, Something about Mary, Kingpin og Dum og dummere.

Det er ellers ikke særlig lett å sympatisere med Hal (Jack Black) og kompisen hans, Seinfeld-George (Jason Alexander). De er to trinne ungkarer desperat på sjekkern, og med nådeløse petimetervurderinger av jentenes utseende. Noe mer patetisk kan vel knapt tenkes, det vet alle som har møtt slike i det virkelige liv, og det blir da også påpekt flere ganger underveis: «You’re not exactly in a position to choose, are you, Hal?». En brautende, innpåsliten tjukkas som egler seg innpå motvillige damer, og attpå til vurderer dem med kresne millimetermål – sånt butter mot innlevelsen. Men så, filmens clou: Hal blir forhekset til å se «den indre skjønnheten» i selv de største berg av noen damer han møter, for eksempel i Rosemary. Og «den indre skjønnheten», hvordan ser mon den ut, inkarnert? Nettopp: som et anorektisk fjærkre: Gwyneth Paltrow. Så mye for oppgjøret med skjønnhetstyranniet. Og tro om ikke samme vitsen spinner om igjen og igjen på misforholdet mellom henne – slik den berusede Hal ser henne – og den dundra Rosemary er i våre mer prosaiske øyne? Dette forhold har pådratt filmen anklager om dobbeltmoral, forståelig nok, men bi nå litt.

Det er gjerne noe grimt nedverdigende ved å se ungdommelig amerikansk filmkomedie, der campus-preget lytehumor ser ut til å være et kjerneelement. Fornøyelsene er nærmest uløselig forbundet med krenkelse, ikke nødvendigvis av tilskuerens intelligens (tvert om gjør bavian-mentaliteten kynismen mer utholdelig), men krenkelser av våre medborgere med bred bak, med stor nese, tenna på tørk eller andre signifikante trekk, eller «avvik», slik de fremstilles i dette perspektivet. Man behøver ikke være noen fintfølende skjønnånd for å konstatere at denne strøm av hets og liksom-vitser blir en endeløs krenkelse av ens (med)menneskelighet i lengden. Henvisninger til begrep som humanitet o.l. kan nok lyde odiøst og malplassert i denne forbindelse, men det er i så fall et faktum som føyer seg til diagnosen, all den stund det indikerer hvilket klima vi befinner oss i: «Er det nå så nøye?». Slik taler den som ikke tar omkostningene for andres lidelser, men til gjengjeld er grenseløst tolerant på deres vegne.

Lese mer?

ALLEREDE ABONNENT?
ABONNEMENT
Fra kr 39,-
per uke ved kjøp
av 12 mnd abonnement
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.