Annonse
04:00 - 07. desember 2001

Morten Abrahamsen:

“Morten Abrahamsens Ute er den hyperaktuelle romanversjonen av Grünerløkkas natteliv. “

Annonse

Martin er på fest. Det er jul. Slik kan man sammenfatte romanen Ute i tråd med dens eget språklige univers. I minimalistisk stil skildres en romjul i hovedstaden, preget av fyll, dop, sex og en solid dose storbyensomhet. Språket er preget av en avstand til alt som fortelles, og er slik med på å underbygge hovedpersonens egen identitet. For Martin er et storbymenneske i all sin gjøren og laden. Han er en nattlig flanør i Oslos uteliv som vet alt om hvor man bør gå med hvem. Han er en krysning mellom Patrick Bateman og tegneseriebikkja Rocky. Han har Batemans sans for den rene, betydningsløse estetikk, men mangler dennes voldelige ekstremisme. Og han har Rockys urbane overfladiskhet, som kommer til utrykk i kameratenes samtaler og hovedpersonens egne observasjoner. Musikk, utesteder og konseptfester flimrer forbi uten annen betydning enn hva som er og hva som ikke er kult. Men Martin er fremfor alt mannen uten egenskaper, en hvemsomhelst som ikke stikker seg ut på noen områder bortsett fra likegyldigheten. Alle mennesker han møter skildres ut fra sitt ytre, og klassifiseres deretter i ulike kategorier. På alle festene han er innom møter han mennesker han kjenner av utseende, men som han ikke vet hvor han har møtt – som klassifiseres som «ytre vennekretsmateriale». Oslos natteliv blir en evig roterende, karnevalistisk oppvisning, hvor masken er deltagernes eneste atributt. Alle skildres utenfra, jeg-fortelleren er en voyeur som er fullstendig uinteressert i hvordan en dame er bak sminke, kropp og fremfor alt klær. Mannen har en oversikt over kvinnelig konfeksjon som nok savner sidestykke utenfor klesdesignernes verden. Blikket blir romanens tydeligste overflatemotiv. Når språket ikke evner å komme under overflaten, blir blikket det som konstituerer personligheten – menneskene rundt Martin objektiviseres.

Dialogen er det bærende tekstelementet i Ute. Men også dialogen er overfladisk og uten dybde. Den er preget av small-talk i en partysjargong som nekter de samtalende å bevege seg over i noe som helst dyptloddende. Romanen minner om en oppdatert versjon av Axel Jensens Line, hvor jazz-slangen fra Vestkanten på 1950-tallet er byttet ut med dagens hippe Grünerløkka dialekt. Det kan virke som om personene rett og slett mangler evnen til språklig erfaring ut over det rent kommunikative. Når det mot slutten av romanen begynner å snøre seg til for Martin, er han ute av stand til å sette ord på hva det er som er galt. Slik spenner romanen en språklig ishinne over en underliggende eksistensiell problematikk, hvor hovedpersonen blir fange i et språk som er hans, men som ikke gir ham mulighet til refleksjon. Med sin språklige minimalisme skriver Abrahamsen i forlengelse av mange debutanter fra 1990-tallet. Den knappe, direkte stilen gir punch til teksten, samtidig som dialogen gir romanen et svært muntlig preg, uten at Abrahamsen roter seg ut i språklig kjekkaseri. Dette vitner om god språkfølelse – romanen evner å opprettholde et overfladisk språk uten selv å bli ren overflate.

I løpet av romjula romanen spenner over tidsmessig, innleder Martin et forhold til en ekskjæreste som heter Silje. Han har en uklar fornemmelse av at det var noe som ikke funket sist de var sammen, men han klarer ikke å finne ut hva. Første kveld de er ute, forlater han henne på utestedet Last Train uten å si fra til henne. Etter hvert innleder de et forhold hvor det meste dreier seg om sex. Den eneste mer inngående samtalen de har i løpet av forholdet, resulterer i en lovnad om å gi hverandre en innføring i analsex. Seksuelle grenser er sentralt i Abrahamsens roman, selv om teksten for den gemene hop nok ikke anses som moralsk forargende. Martin er en søkende sjel rent seksuelt, og tester ut det som kommer i hans vei, kan det virke som. Når Silje foreslår litt lateks og håndjern, er det greit for Martin. Og når en vennligsinnet homse gir ham en runk, lar han det bare skure. Han velger ikke selv, men godtar alle valg som blir gjort for ham. Martin blir en søvngjengeraktig deltaker i sin egen virkelighet.Ute er en aktuell roman. Personene er vanlige, unge mennesker som venter på action, og som stort sett er ute etter å more seg. Og som tar i bruk alt som skal til for å la seg underholde. Helt til det ikke er moro lenger. Hovedpersonen i romanen er en estetiker i kirkegaardsk forstand, han er ute av stand til å treffe et valg som innebærer viktighet for hans eget liv. Hans taktikk blir derfor utsettelsen og flukten, han klarer ikke å beholde jobb eller kjæreste, og han klarer heller ikke å finne sin egen identitet, det være seg seksuelt eller sosialt. I kraft av å være en ren estetiker, blir Martin en tragisk person som ikke evner å oppnå innsikt i verken seg selv eller andre. Velmenende råd fra venner klarer han ikke å ta inn over seg – han skjønner ikke at han har gjort noe galt. Til slutt står han på bar bakke, og kjenner Det Store Problemet puste seg i nakken uten evne til verken å forstå eller takle det.

Lese mer?

— Prøv Morgenbladet —
Det er
ettertanken
som teller
Inntil 30% rabatt
Bestill her
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.