Annonse
04:00 - 21. desember 2001

Massenes musikk

“En seks hundre sider lang populærmusikkens historie? Det var på tide. Herman Willis slår seg løs i kjent stil, med flere meninger enn motforestillinger. “

Annonse

I et land hvor det årlig gis ut dusinvis av bøker først og fremst rettet mot den ikke så veldig store «vær din egen chef og maitre d’»-klubben, er det mildt sagt påfallende at man kan telle det samlede antall utgivelser om 1900-tallets største kulturelle happening, populærmusikken, på en hånd.

Årsakene er mange, og Herman Willis er innom noen av dem – de er jo selv en del av temaet. Populærmusikken har vært skydd av den konservative del av det høykulturelle sjikt, særlig i den grad den har stilt spørsmål ved vedtatte politiske, kulturelle og sosiale «sannheter». Samtidig har den delen av populærmusikken som ikke har hatt politiske, kulturelle og sosiale høner å plukke med hegemoniet, blitt likeså foraktet av de radikale hippe. Resultatet har vært forutsigelig.

Til dette kommer et par andre elementer: At det litterære establishment, som til denne dag har det sikreste klippekortet på bokmarkedet, har vært blant de raskeste til å avfeie en litterær behandling av det populærkulturelle per se; en holdning udødeliggjort i det klassiske utsagnet «Teddy (Theodor Adorno) hates Jazz,» en holdning som har fått filosofisk orienterte til å sky populærkulturen helt – eller halvveis, gjennom ironisk distanse. Videre skyldes mangelen på analytisk anlagte bøker om populærmusikken at fraksjoner innen det populærkulturelle felt har vært mer opptatt av å lete etter det som skiller enn det som samler, gjerne på svært ubehøvlet vis: Som kritiker med base i alternativ rock vil man idelig oppleve mer sur kjeft fra lo-fi-fraksjonen enn fra samtidmusikkinteresserte; mange vil motsatt, og med ganske stor grad av (la oss kalle det) intensitet, hevde at «quiet» aldri, aldri, aldri kan bli «the new loud».Grunnene til en slik «backbiting» er imidlertid tett og uatskillelig knyttet opp til det som samtidig gir populærmusikken dens kraft: Identifikasjonen. Hvis man slakter artister, lever man farlig i forhold til disse artistenes fans. Det er ikke fullt så risikabelt å like noe, men også det kan medføre dulgte og ganske åpenlyse hentydninger til ens mentale tilstand.

Lese mer?

ALLEREDE ABONNENT?
ABONNEMENT
Fra kr 39,-
per uke ved kjøp
av 12 mnd abonnement
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.