Annonse
04:00 - 21. desember 2001

Hukommelse

Annonse

Hukommelse er det snart ingen som har bruk for lenger. Vi er i ferd med å anskaffe oss så mange gode tekniske innretninger. For den gang hukommelsen var viktig ble det for raskt stor forskjell på folk. Folk manipulerte hverandre. Noen kom til kort. De glemte ting. Og de som glemte begynte å gi blaffen i ting. Og så ble de slaver. Da var det for seint. Andre prøvde å glemme. Men de klarte ikke. De husket bare vonde og unødvendige ting. De husket ikke de riktige og de verdifulle tinga. De blei slaver de også. Det blei en svær strid. Alle var visstnok innblandet. Mellom de som husket så altfor godt, og de som mente de husket, og de som aldri husket noen ting, og de som prøvde å glemme, men som ikke klarte det, blei det mye bråk. Nei, dette gikk ikke. Man måtte finne på noe. Men hva? Det begynte jo å hope seg opp, både med ting, ting som skulle gjøres, og alt annet, jeg veit ikke hva, det var så mye. Samtidig måtte folks hukommelse kontrolleres. Tekniske innretninger måtte til. Heldigvis skjedde det ting på andre fronter, som ikke hadde noe med hukommelsen å gjøre, men som vi nå har glemt, men som noen mener var forutsetninger og betingelser. De tekniske innretninger dukket opp. Tingene begynte å gå av seg sjøl. Og nå? Nå kan vi bare beskrive tingene, og håpe at beskrivelsene våre fester seg. At de fester seg til nye ting. Vi ser at hukommelsen flyter opp, renner bort i de underligste avlukker og kroker, den er på drift, hukommelsen svømmer omkring. Hukommelsen, som menneskelig form er nå på vei vekk fra oss, og noen av oss snapper den opp, for å se om det er noe mer å hente ut av den. Men fort oppdager de at det er slitsomt. En hekter seg så fast ved å erindre. Det en husker forsvinner ikke så lett. En blir stående der. Ved å aktivisere den ser vi at den er noe… vassen, hul, ujevn. Hukommelse blir nå istedet betraktet som treghet i systemet. Inne i hodene våre er hukommelsen bare i veien, og har vi noe av det igjen er det best å kapsle den inn, men hvis det ikke går kan hukommelsen begynne å bli sprø, under opptørkingen, kan den få oss til å sende ut usammenhengende vrøvl, slik at den krakelerer, da siger det ut brokker, som noen hele tiden mener de forstår, men som utsenderen bare veit med seg sjøl er vrøvl, det også, men som han ikke klarer å si noe om, for det kan i stedet vekke dårlige minner, og dårlige minner er noe vi bør holde i oss, i det stille, der kan de holde på, i form av å være uklare, brysomme, anstrengende, selv om de opptar unødig tankearbeid, bare på å holde seg i ro, på plass. Men da befinner vi oss i en «ond» spiral, og vi blir ikke så flinke til å bruke hodet til andre, mer framtidsrettede og kontemporære problemer. For med den slags kan ikke hukommelsen hjelpe oss. Hukommelsen minner oss bare om fortiden. At vi i framtiden ikke vil ha bruk for hukommelse, er nå blitt gjentatt så mange ganger at det er det eneste jeg veit om hva hukommelsen kan brukes til. Å ikke bli brukt i framtiden. Noe annet husker vi ikke. Noe annet veit vi ikke. Det eneste vi kan håpe på er at man i framtiden vil forsøke å spisse hukommelsesevnen, til bare noen få særlige områder, som så skal frigjøre annen hjernekapasitet, som et mentalt verktøy for at man lettere skal kunne operere de maskiner som har overflødiggjort hukommelsen, og dermed kan vi lettere frigjøre oss, vi vil bli mer effektive, og samkjørt med de moderne teknologier.Hukommelsen er altså bare i veien, den opptar bare unødig tankearbeid. Med min dårlige hukommelse er jeg derfor ikke i stand til å fortelle noen historie, eller fortelle om tiden og dens gang, eller om disse hendelsene, som jo er nøye dokumentert i datamaskinene som passer på meg og mine «bevegelser». Språket mitt er ikke lenger et instrument for hukommelsen, det er andre sider som blir prioritert, merker jeg, i stedet er det disse ubegripelige sidene av språket, som jeg ikke kan si noe om, som oppløser tiden omkring meg og de historier jeg befinner meg i, og dermed oppløser alt det jeg vil si.

Mennesker som ikke kan annet enn å fortelle historier får som regel god hukommelse, i motsetning til de sjeler av oss som ustanselig snakker om seg selv. De er fanget av seg selv, har mer enn nok med det, og derfor mangler de alt annet, bokstavelig talt, og da ikke har andre enn seg selv, makter de i sin ensomhet ikke å være opptatt av noe annet enn seg selv, som derfor vil framstå for dem som et evig her og nå. Slik glemmer disse selvomtalte enhver historie, ja de får aldri tak i noen historie, de blir ikke grepet av noens historie, knapt nok deres egen personlige historie, ikke fordi historien deres er pinlig, kjedelig og intetsigende, men fordi de ikke er i stand til å bedømme den, ettersom de lever i et ikkehistorisk nå, de selvomtalte får aldri mulighet til å se seg selv, selv om de aldri så mye forsøker, nettopp ved at de ustanselig må snakke om seg selv, mens enhver historie er en av de mange måter å forstå tid på.

Lese mer?

ALLEREDE ABONNENT?
ABONNEMENT
Fra kr 39,-
per uke ved kjøp
av 12 mnd abonnement
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.