Annonse
04:00 - 07. desember 2001

Hilde Torgersen:

“På Voice Stories tolker Hilde Torgersen musikk av Alejandro Viñao, Giacinto Scelsi og Luigi Nono. Platen kan sies å inneholde alle de gode, men også de svake sidene ved de fleste Ny Musikk-utgivelser. “

Annonse

Schönbergs svigersønn Luigi Nono er kanskje den komponisten som har nådd lengst med å integrere politiske oppfatninger i sitt kunstnerisk uttrykk. Hele tiden uten at det ene elementet går forut for det andre, men forenes som to sider av samme nødvendighet. Som en tungt skolert musiker som tidlig ble medlem av det italienske kommunistpartiet representerer han en musikkforståelse i klar motsetning til hva for eksempel John Cage representerer, Nono aksepterer ikke noe metafysisk musikk bare er musikk og ikke noe mer enn det.

Men, selv om Nonos budskap av og til er svært direkte, finner man ingen mangel på subtile nyanser og musikalsk fullendelse av den grunn. Nono forfekter verkets plass i samfunnet, og fremhever kunstnerens plikt til å ta del i det med sin kunst, for bare da kan verket bli viktig. Et godt eksempel på dette er La fabbrica illuminata fra 1964 for stemme og tape. Dette var Nonos endelige brudd med den tidens konvensjonelle musikk, og banet vei for en uttalt politisk musikalsk holdning hvor materialet trekkes enda lenger i semantisk retning enn hva man er vant med, selv i dag. Rene formelle metoder for å generere lyd var ikke lenger nok. «Et virtuelt lydteater» kalte han La fabbrica illuminata, og det er akkurat hva det er. En tredelt tekst hvor to fabrikkdesperate dikt av Giuliano Scabia blir sunget og resitert av sangeren som befinner seg midt i et lydhelvete fra fire høytalere; industrielle fabrikklyder, arbeidergneldring og allsang manes frem og kommenteres så av sangeren. En ganske så sterk sak med store forbokstaver som tar om ikke pusten så i alle fall røyksuget fra lytteren. Det hele ender opp i en slags a cappella-fremførelse av et fragment av Cesare Pavese: mornings passing by / anxieties passing by / it will not always be like this / something you will regain.Slektskapet mellom Giacinto Scelsi og Luigi Nono stopper ved det faktum at begge er italienere. De fleste kjenner Scelsi som én-tone-komponisten, kanskje spesielt gjennom orkesterverkene hvor han velger én enkelt tone og viser frem denne tonen på alle tenkelige måter gjennom en merkelig rytmikk og tonalitet. Merkelig er et godt ord. Likevel er det en musikk man bare må like og beundre, om ikke annet for sitt abnormale vesen; jeg klarer ikke å la være å se for meg Scelsi selv som visstnok satt foran pianoet i for timevis mens han ustanselig hamret den samme elendige d-en eller fiss-en, eller hvilken tone han hadde for hånden, om igjen og om igjen. Psykotisk fokusert rundt overtonene.

Man må like folk med slike historier rundt seg, men myten om Scelsis person begynner å bli så gammel at jeg av og til skulle ønske noen kunne si noe nytt om ham, og det skuffer litt at teksten i cd-coveret ikke har mer å melde enn nettopp denne historien og noen hentydninger til Grieg (???). Likevel, Scelsis beste stykker er virkelig gripende. Andre igjen er ganske problematiske. Hô og Taiagaru blir rett og slett for mye, særlig når de kommer ut fra høytalere og ikke blir sunget av en tilstedeværende sanger på scenen; til tross for Hilde Torgersens uklanderlige fremførelse.

Lese mer?

— Prøv Morgenbladet —
Det er
ettertanken
som teller
Inntil 30% rabatt
Bestill her
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.