Annonse
04:00 - 19. oktober 2001

Johan Harstad:

“Det norske språk gratuleres hermed med en ny forfatter: Johan Harstad. “

Annonse

Herfra blir du bare eldre ligner en skissebok i fortellende prosa, utvidede barndommer – vold, skuffelse, ekkelhet, nostalgier – her markeres ingen prinsipiell forskjell mellom barndommen og det følgende livet, bortsett fra et tap av privilegium (mamma, pappa, lekene mine). Tittelen er sjeldent presis: Selv om fortellingene rommer den voksne verdens innhold, er begrepet «voksen» satt i klammer, suspendert. Det som følger er ikke derfor en infantilisering av livet og realitetene i sine såkalte helheter, tvert om er den doble infantilisering av barn òg voksen som følger disse begrepenes alminnelige bruk opphevet: Vold, seksualitet, den tynne, elastiske hinnen mellom språklig rasjonalitet og språkløst kaos, barndommens hemmelige former, som man i beste fall kan løpe fra til pappas og mammas hender, er kontinuerlige med det følgende livets, mens beskyttelsen gradvis faller bort og formene utvider seg til de berører huden, blikket, hukommelsen innenfra, og slik får del i kysset, minnet, iakttakelsen.Barndommen fremstilles verken som årsak eller forklaring, tittelens lakoniske nostalgi viser til et generelt vilkår, tap av beskyttelse, forvisning ikke fra barndommens verden men til den, uten dens åpne eksil. De voksne finnes i en viss forstand ikke, denne oppdagelsen lar deg ikke lenger spille rollen som barn, så har det liten hensikt å spille voksen. Du suges ufravendt mot det som allerede var men likevel fortsetter å dukke opp, det ubehag som følger av et eller annets på en gang kjente òg fremmede skikkelse, i deg selv og andre, utfoldelsen av noe foregrepet òg uforutsigbart, formalisert òg åpent, eksempelvis en kjærlighet, for den saks skyld en krig.

Det fantastiske ved barndommen, mulighetenes rike, bryter rytmisk inn i bokens skisser og tøyer virkelighetens betydning til områder den alltid også berører: «EVENTYR: At du står stille slik, en kveld i en høyblokk i et land, lener deg ut vinduet da du med ett faller ut i snøværet, i luft, men du treffer aldri bakken, faller gjennom både epleskallskorpe og mantel – opp fra jorden i et annet land og suges opp mot et vindu, kravler inn i høyblokken, blir boende der.»

Et annet, i streng forstand litterært trekk ved tekstene, er hvordan de ankommer fra bestemte, ofte daterte øyeblikk over store avstander i tid, en slags biografismer i form, teksten suggererer en hendelse som om den lå der lenge og ventet på det språk som tilkom den. Denne spenningen, mellom det akutte og det for den akutte situasjon uanvendelige, bygger inn en dybde i tid den beskrevne situasjonen manglet; mangelen er et like viktig trekk ved situasjonen, som tilførselen er for dens litterære betydning. Tempoet i skissene varierer, med en vidunderlig frihet, det er sjelden vare når virkelighetsfascinasjon òg fascinasjon for språkets sammensetning ikke svekker hverandre gjensidig, tvert om øver et gjensidig press som løser språk&virkelighet ut fra ideologien, inn i litteraturen. I denne forstand har Harstads bok politisk integritet. Om man får lov, siden vi nå engang fører krig: Ved en historisk tilfeldighet er integriteten særlig fremtredende, når norske politikere og journalister fra time til time diskvalifiserer seg under et minstekrav til anstendighet på sine respektive fagområder.Noen av skissene vipper over i novelleformatet; dels er formatet forslitt, dels har norsk kanskje verdens fremste novellist representert i sin litteratur, dels og viktigst synes formatets begrensninger å komme i strid med forfatterens estetiske anstrengelse, tydeligst i anvendt syntaks. Harstad bebor mulighetene i norsk syntaks med en sikkerhet og uvørenhet de fleste, norske forfattere skulle misunne ham aktivt. Kraften i skissene overgår det meste som skrives her til lands, de er dessuten et generelt korrektiv til trangføringen av norsk prosa, fortellende og annen (sitatet over er ikke blant bokens bedre tekster, blir isolert sett fortegnende). Skissenes løse organisasjon til tross, samlingen danner et sterkt og åpent, assosiativt nett, den forsvarer seg selv som form. Dette er et åpenbart debutarbeid, upolert, prøvende, og likevel står det mer her enn i de fleste bøker, genre og tykkelse til side.

Lese mer?

ALLEREDE ABONNENT?
ABONNEMENT
Fra kr 39,-
per uke ved kjøp
av 12 mnd abonnement
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.