Annonse
04:00 - 26. oktober 2001

Erlend Loe:

“Det turde være kjent nå at Erlend Loe har gitt ut en ny bok. Like kjent er det vel også at han denne gangen har funnet på noe nytt, at hans fjerde roman er andre boller. Og forandring er bra hvis man virkelig vil noe annet. “

Annonse

Fakta om Finland er noe annet enn vi er vante til fra Loes side. De korte setningenes regime har måttet vike for en annen holdning til fortellingen, en annen holdning til det styrende intellektet i teksten, som i den nye boken er mindre i beherskelse av situasjoner og personer enn tidligere. Hovedpersonen i denne nye romanen er mindre lunt sjarmerende (hvilket i seg selv ikke er noen liten vinning), mer litterært sjablongaktig men samtidig mer menneskelig, mer uforståelig sammensatt enn Loes tidligere hovedpersoner. En slektning av hovedpersonen i Tatt av kvinnen, sett og beskrevet av en forteller med mindre avklart sympatiplassering. Horisonten for både hovedpersonen og boken er større og videre enn tidligere. Denne høynede ambisjonen har styrket boken litterært. På en måte skriver Loe bedre enn før, men endringen i skrivemåte gjør det også klart at Loe som romanforfatter strever med å finne språk for mye av det han nå skriver om: Han har beveget seg inn i noe større, som han ennå ikke mestrer.

Alt dette har et temmelig kritisk anmelderkorps allerede kunnet fortelle oss, og alt dette er jeg stort sett villig til å underskrive på, selv om jeg slett ikke deler enkelte kritikeres bekymring over at hovedpersonen i boken er «mindre troverdig» og mindre sympatisk – og dermed dårligere egnet til leseridentifikasjon – enn vi er vante til, tvertimot, det er bare en fordel.Den ytre handlingen i romanen lar seg kort gjenfortelle: Ung mann i informasjonsbransjen lander en relativt stor kontrakt om produksjon av turistbrosjyre for den finske ambassaden. Han kan ingenting om Finland, men istedet for å aktivt utvide sin kunnskapshorisont, stoler han på de kildene han mer eller mindre tilfeldig kommer i berøring med, og på den intuitive skriftlige bearbeidelsen av disse inntrykkene. Dessuten forelsker han seg, og lar seg vikle inn i et sett av sosiale forpliktelser som hindrer ham i skrivingen, men som til sist løser seg på beste måte. Bortsett fra det med brosjyren om Finland, da. I det hele tatt er det denne romanens styrke at den i relativt stor grad stoler på flyten i sine egne innfall, og ikke bruker hele sin energi på å moderere dem, men heller følger på, uten å alltid stoppe ved ubetydelige detaljer, noe Loe har brukt for mye tid på tidligere. Svakheten ved romanen er rammefortellingen, det om Finland, som mobiliserer en rekke elementære fordommer med stort vitsepotensiale, men som gir romanen en fin alliterativ tittel. Kort sagt: Alt som på et primærnivå har noe med finlandsbrosjyren å gjøre, er i mine øyne uinteressant og temmelig svakt. Alle opptrinn knyttet til dette prosjektet, som forøvrig minner en del om den omtrent like uinteressante planleggingsdelen i L, byr på mye ordinær loekomikk. Heldigvis er ikke denne siden av boken for dominerende. Finland er et påfunn, et uforpliktende påskudd til å skrive om noe annet. Hva er da dette andre Loe har begitt seg inn i? Hva er det denne romanen handler om, når vi skreller vekk de ytre forhold? Den handler om noe Finland har mye av, vann, og om hovedpersonens redsel for vann, for vannets prinsipp, for det som flyter og beveger seg («og hver gang jeg drømmer om vann, tenker jeg; satan, forandring nå igjen»). Dette kan leses på mange måter, ettersom «vann» rett og slett er verdens største symbol- og metaforproduserende motor. Det er hele naturens og tilværelsens ville omskiftelighet samlet i ett motiv. Metaforkompleksene som danner seg omkring vannet, er imidlertid sterkt kulturelt ladde, og her slutter Loes nye roman seg til en tradisjonell vestlig filosofisk tradisjon, der vannet ikke først og fremst forstås som livets og fruktbarhetens emblem, men der det logisk abstrahert lar seg betrakte som bevegelsens og forandringens prinsipp. For det er dette boken handler om: Hovedpersonens frykt for forandring; hans ønske om kontroll og avgrensning satt opp mot det totalt utflytende og ustyrlige. Det statiske vs. det dynamiske. Beherskelse vs. utfoldelse. Individet vs. verden. Suverenitet vs. integrasjon.

Den skjematiske inndelingen av verden som hovedpersonen foretar, blir gjenstand for en interessant dobbeltrefleksjon fra Loe. Han underskriver den ikke på noen måte, men stiller seg heller ikke uforstående til det problem det uvegerlig er å få aggregattilstanden – balansen – forstyrret av ytre krefter. Han stiller seg altså ikke bak hovedpersonens enkle verdensbilde, men innfører tvert imot, på refleksjonsnivået, en ironisk holdning til den enkle skjematikken. Verden består ikke bare av tørt eller vått; hovedpersonens «kjæreste», som er hovedfagsstudent i geologi, kan fortelle at også fjellet, det som står fast, egentlig flyter. Ja, hele verden, hele jordskorpen, flyter. O skrekk. At dette vann-jord-skismaet bare er en modell, som kunne vært erstattet med en annen elementmessig kombinasjon, f.eks. ild-luft, antydes avslutningsvis, idet Loe lar flammene løse de praktiske problemene hovedpersonen med sitt stadig mer utflytende finlandsarbeid har viklet seg inn i: Huset (og hjemmekontoret, og dermed alt brosjyrearbeidet) hans brenner opp. Brannfolkene, med alt sitt vann, kan ingenting gjøre.Fakta om Finland er skrevet på en annen måte enn Loes tidligere romaner, mer utflytende og prøvende, og mindre tørt humoristisk. Dette er en skrivemåte som muligens vil få noen av hans faste lesere til å falle av i svingene («Passasjene […] mangler en del i stringens og treffsikkerhet og blir verken vittige eller kloke, men fremstår snarere som uredigert tomprat», skrev Aftenpostens anmelder). Men den kan også tenkes å vinne ham noen nye, særlig blant oss som hittil har oppfattet Loes knappe stil som vanskelig tilgjengelig. Kombinasjonen av nye og mer ambisiøse skrive- og tenkemåter og den gamle loeske holdningen, det at ethvert utsagn må finne seg i risikoen for å bli underminert – vitset bort – av fortellerens antiautoritære holdning anvendt på ham selv (den loeske ironi), demonstrerer en interessant indre brekkasje i Loes nye poetikk. Et misforhold, eller en konflikt, mellom et flytende og et statisk prinsipp (som slik sett kanskje allerede er inkorporert i romanens tematikk).

Lese mer?

ALLEREDE ABONNENT?
ABONNEMENT
Fra kr 39,-
per uke ved kjøp
av 12 mnd abonnement
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.